Hodet over vannet.

Ja nå nærmer det seg jul og en hærlig adventstid, og jeg gleder meg faktisk.
Nå har ikke idyllen alltid vært sånn da de siste årene før mamma døde var preget av mye sykdom, og jeg forbindte ikke jul med noe positivt. Nå har jeg barn selv, og jeg gleder meg over deres gleder, og vi lager våre egne tradisjoner. Ny og frisk start..

Vi feirer annen hvert år med mine brødre, og da er virkelig julestemningen på topp. Gleder meg litt ekstra da når min famile samles og vi bare hygger, mimrer og koser oss. Hadde aldri trodd at jul for meg skulle være And med tilbehør, men dette har da min svigerinne fra Danmark tatt med seg hjemmefra. Første jula med And..ja hva skal jeg si..en smule skeptisk og kritisk. Er selv vant til ribbe og lutfisk hjemmeifra, så dette er jo noe helt utenom det vanlige for oss. Når det er sagt, så er dette nå blitt en tradisjon, og jeg kan nesten ikke tenke meg en jul uten And.
Denne uka ska jeg sette meg ned og lage julekalender til ungene, og finne frem småpynt som skal settes frem til helga. Jeg er ikke så veldig glad i masse pynt til jul, men litt må vi ha og spesielt julepynt ungene har laget.
Tenkte også å få laget noen juledekorasjoner etterhvert, må bare finne frem det kreative hjørnet mitt først( hvor enn det befinner seg for tida). Visst noen har noen gode forslag til julepynt,dekorasjoner osv så skriv gjerne en kommentar.

Ellers blir det en hektisk desember, men skal uansett få tid til å kose meg med ungene og det som hører med juletiden fremover.

Interiør

 

Ja denne kommoden har tidligere vært brun, jeg tok pussemaskinen og malekosten fatt. Her er da det endelige resultatet, må si meg veldig fornøyd. Den mangler knotter enda, men har ikke funnet de jeg vil ha enda. Tar gjerne imot tips visst noen vet om noen gode nettsider med retro knotter som skilelr seg litt ut.

Deler av stua, og skiltet på veggen har jeg fått av ei god venninne.

Det ene sofahjørnet. Sofaen er kjøprt på skeidar og er fra en dansk designer. Gleder me til å kunne få kjøpt retrostoler som hører til etter hvert.

Jeg er vel også litt inspirert av stjerner for tiden. Hylla er fra IKEA, og jeg liker den veldig godt. Jeg omøblerer og flytter mye på bilder i huset, og da er det greit med denne da det ikke blir så mye hull i veggen:)

Ganga ble et større prosjekt enn det jeg trodde, men gikk inn med godt mot og vi fikk ned all tapet og lister.

Mye støv og vasking, Thrana i farta:)

Og RESULTATET:

Nye lamper, nymalte lister,ny tapet og ny kleshenger. Er kjempem fornøyd med lys og fin gang. Det var verdt det. Lampene fikk vi av bestmor til Christer, de er fra Skeidar.

Vårt fantastiske system, det skal ivertfall ikke lønne seg å bli syk.

Ja etter mange runder og tanker, blogglesing og avisinnlegg kan man godt se at det ikke lønner seg i bli syk. Har aldri tenkt noe særlig over det selv, før jeg havnet i dette såkalte fantastiske systemet selv.

 

Det skal ikke lønne seg å bli syk eller få en diagnose man må leve med resten av livet eller for en kortvarig periode. Skjønner godt at noen kan utnyttte systemet, og de vil man selvsagt luke bort om man kan. Spørsmålet som stadig svirrer i hodet mitt, hva med oss som faller mellom to stoler da? Hva skal skje med oss, og skal vi bli "straffet" for å ha havnet i en situasjon man ikke ønsker?!

 

Min mor fikk diagnosen MS det jeg var liten, har i ettertid hørt om hennes kamp med nav systemet, sosialkontoret og kampen om å "overleve". Det å komme i en livsituasjon man ikke har kunnet forutse har jeg nå skjønt straffer seg. Mamma hadde utallige kamper, og jeg forstår hennes frustrasjon,redsel og utmattelse. Hennes kamp var lang og hun var tøff og sto i det, til tross for at hun var veldig syk.

 

Hvorfor er systemet laget sånn? Hva med de svakeste leddene som ikke orker eller klarer å stå på sitt, de gir opp kampen pga belastningen blir for stor?

Jeg tror ingen ønsker å bli syke, og jeg kjenner jeg blir rett og slett sinna inni meg. Når man kjempe til daglig for å komme gjennom en ellers så tøff hverdag med smerter,redsel,angst hva det måtte være, så må man i tillegg ha krefter til å jobbe seg gjennom et system som ikke gir rom for å være syk.

 

Hva med oss som ønsker å jobbe, hva med oss som kjemper daglige kamper for å komme tilbake til hverdagen? Hva med oss som ønsker, men vi får ikke den tiden vi trenger?!

Som jeg harskjønt det må mange blogginnlegg så skriver mange at som sykemeldt i over et år, så begynner mulighetene å skrante inn. Sykemeldingsperioden er over og man får kniven på strupen.

 

Selv synes jeg at grensa på et år er for lite. Hva med de som trenger litt ekstra tid og er godt tilbake i jobb..bare ikke fult. Hva med de som er sykemeldt 20% og har jobbet seg nesten helt tilbake til jobb, men må sykemelde seg 50% for å ha krav på arbeidsavklaringspenger for det resterende man ikke kan jobbe enda. Når jeg ser det slik på papire gir det INGEN mening i det hele tatt, det vil jo da si at man i realiteten kan jobbe mer, men man blir straffet for det resterende man ikke kan klare...og da må legen sykemelde deg mer for at du skal ha krav på penger?! Hvor er logikken?

 

Nå er ikke jeg helt inn i disse reglene enda, selv har jeg lest over det som står på nav sine sider og jeg har forhørt meg med andre. Kjenner jeg blir rimelig oppgitt over hvordan systemet vårt fungerer, og vi er kommet til 2012.

Selv har jobben min tilrettelagt det de kan, og jeg er nesten helt tilbake i jobb, men de resterende 20% jeg ikke enda klarer..ja de skal jeg bli straffet for. Har jobbet hardt for å komme hit jeg er idag, og målet mitt var å være fult tilbake i jobb nå i desember, men jeg kan ikke bare skru på en bryter og si: Nå skal jeg være frisk!!

Ser mange føler seg presset til å forte seg tilbake til jobb når sluttdatoen for sykepenger opphører, og da tenker jeg: Hvem tjener på dette? INGEN, og ivertfall ikke den sykemeldte. Uforutsigbarehet,sårbarhet,tanker,redsel og angst...ja jeg kan godt forstå at mange sitter igjen med disse tankene når systemet begynner å lukke igjen dørene. Både jobb og nav er pliktige til å følge den sykemeldte opp og tilrettelegge så godt det lar seg gjøre, men når man har gjort dette for en periode så virker det som systemet bare gir deg opp. Leste akkurat over et innlegg om ei som var operert og hadde gått over sykemeldingsperioden sin, joda jobben gav henne sparken. (Nå leste jeg ikke detaljer), men jeg kjenner magen vrenger seg av sinne. Mamma ble straffet for å få MS, og sleit daglige kamper for å holde seg på beina og ta vare på tre barn. Ikke kunne hun jobbe, og hadde ikke mange rettigheter på sin side...nå blir jeg bare lei meg av å tenke på hvordan hun til tider har hatt det. Nå er vi i 2012, og jeg kjenner på ulik følelser og redsel på veien fremover...og tenk hvordan systemet var på 1990 tallet.

 

Hva vil jeg med dette innlegget? Jo jeg vil belyse et stort og vidt tema som sikkert veldig mange der ute kjenner seg igjen i. Man føler seg maktesløs, og mange gir opp. Mange sitter med funksjonshemmede barn,syke foreldre eller har havnet i en uønskelig livssituasjon og kjemper daglige kamper i hverdagen for å "overleve". Jeg beundrer dere, jeg beundrer de sterke menneskene der ute, og jeg beundrer de som fighter seg gjennom en ellers så tøff hverdag.

 

Jeg heier på dere alle.Man skal jamme væe frisk for å være syk....