Etter endt snøfall og endel snøskuffing , ville ikke ryggen mer. Tro meg jeg har bannet, grått og vært overgitt over den fordømte snøen...endelig var ryggen så mye bedre. Følte nesten jeg kunne erobre verden igjen, trene,jogge og ikke minst fungere tilnærmet normalt i hverdagen. Sov ikke på 4-5 døgn, utslitt og ikke minst alene mamma med to små, det satt virkelig sine spor. Endte opp med ny sykemelding, ny nedtur. Nye tabletter skulle prøves ut, og det hele endte med oppkast og enda verre form. Fikk ei venninne til å kjøre meg inn på legevakta, kutta ut medisinene med en gang. Følte meg skikkelig "tygd" og spytta ut igjen. Ikke minst følte jeg mer som verdens værste mamma som ikke kunne løpe rundt å leke med ungene. Eneste jeg orket var å levere i bhg og hente de. Takk gud for den nye teknologiske hverden vi lever i...takk for ipad,netflix og spill på pc. Ærlig innrømme at mye av dagene gikk til dette.
Når ryggen svikter, havner jeg fort i nedoverbakken...og det går ganske kjapt ned. Kjenne på smertene, strålingen og ikke minst det å være avhengig av andre har vært tøft. Føler meg hjelpesløs!! Heldigvis hjalp de nærmeste meg med daglig skuffing og hjelp her hjemme. Jeg er virkelig heldig!!
I denne perioden ble også vennskap satt på prøve, det å føle noen går bak ryggen din og ikke er ærlige er det værste jeg vet. Uærlige vennskap står ikke høyt på min liste, ivertfall ikke når det er noen av de nærmeste som svikter. Jeg har vært skuffet, lei meg og såret...å jeg er det enda. Når noen stikker deg så hardt i ryggen, vil det være sår som aldri vil gro tror jeg. Har alltid vært avhengig av vennene mine, og de setter jeg ganske høyt på lista mi. Nesten like høyt som familien min! Det å gå rundt med følelsen at "jeg" har gjort noe galt, der venner ikke kan se deg i øynene, du føler de unngår deg...så viser det seg at det aldri var min feil. Har klandret, fundert over hva jeg har gjort galt eller hva jeg har sagt galt...gravd langt inni meg selv og følt meg utilstrekkelig...alle de unødvendige følelsene. Ja.. jeg er bitter og jeg tror jeg vil være det lenge, og ikke minst svært såret. Dro på tur til Oslo, måtte vekk...fikk ikke puste her hjemme. Følte jeg ble kvalt!! Føler det enda..vil helst bare grave meg ned og aldri mer bli sett. Hvordan kunne jeg være så dum?! Tror mange som føler seg sviktet eller såret stiller seg selv akkurat dette spørsmålet, hvorfor? Vet jeg ikke burde føle meg dum, men det har vært mye i det siste. Hverdagen er beintøff, men jeg gir ikke opp. Har mange andre flotte venner og nære rundt meg.
Vil bruke tid på de som fortjener min tid, vil bruke tid på venner som bryr seg. De som tar en tlf for å høre hvordan jeg har det, de som ber meg på kaffe, de som står med en blomst på døra..alle de som stiller opp. Ikke de som snur ryggen når ting blir vanskelige. De som er tøffe nok til å være ærlige og si hva de mener, de som står for de valgene de har tatt og ikke minst de utfordringene de vil møte. Ikke de som snur ryggen til....
Ja jeg er såret, forbanna og utrolig irritert på meg selv. En positiv ting er at etter noe slikt blir man bare sterkere, og ikke minst velger man å ikke alltid være så godhjerta hele tiden. Gir du meg en kald skulder, får du jammen en tilbake. Gir du en varm skulder, vil jeg alltid være der...
Noen vennskap mister man, nye får man.
kjærligheten jeg har til mine barn vil vare EVIG!! Takker hver dag for at jeg har de, og for den gleden og kjærligheten de gir meg. Elsker dere:)
