Ekte eller uekte? Hva velger du?

Kjente egentlig skrivelysten raste over meg igår etter jeg så programmet på bliss. Pleier ikke akkurat se på dette programmet, og nå vet jeg hvorfor. Det handlet om bloggere, og hva de skriver om i hverdagen.

Noen bloggere har jo selvsagt beina planta på jorda og skriver utifra virkeligheten, hverdagen og ikke minst at livet er tøft. Samtidig som mange bloggere ikke har så stor fokus på kroppsbilde, og det er disse bloggene jeg elsker å lese på. De hverdagslige oppgavene, kaoset hjemme,syke barn, utslitte foreldre og generelt hva livet dreier seg om. Ekte blogging der folk utlevere seg selv, og ikke minst der man kan kjenne seg en smule igjen. Det å kunne sitte å lese en blogg å se uredigerte bilder, kaos med matsøl, skitten kjøkkenbenk, barn med masse gris i ansiktet..ja takk dette er virkeligheten for meg. Vet selv at ofte tar jeg 10 bilder av Thea og plukker selvsagt ut det beste, jeg tar ofte bilder der huset er ryddig...men ofte viser jeg også hva den virkelige hverdagen byr på. Hvorfor "pynte" på alt sammen, hvorfor alltid være så lykkelig på facebook statuser når man innerst inne vet at slik er det ikke. Ikke misforstå meg, det finnes ikke noe bedre enn happy venninner og bekjente, men visst man alltid skal lese om hvor perfekt alt er blir man drittlei. Ivertfall jeg..

Har dager der jeg er kjempe glad og ungene er som noen engler, ja da skriver jeg det også. Ser man på det store bilde, så i løpet av en uke vil jeg påstå å si at jeg til daglig må dra meg litt i håra når de skal krangle om hver minste ting. MEN de er jo også verdens hærligste barn som jeg aldri ville vært foruten..

Tilbake til bloggerne på tv. Ho ene kan ikke være så gammel, og hjelpes meg om dette skal være forbilder for mine barn i fremtiden..skrekk og gru sier jeg bare!!! Extension i håret, silikon i puppene, oppblåste lepper, tatoveringer på de merkeligste plassene( ja hello kitty tatovering i leppa)!! Ble helt forbauset over hvordan hverdagen og ikke minst verden har utviklet seg. Ikke bare nok med det, men ingen mål eller mening i livet bortsett fra å forandre kroppsbildet å se bra ut! (ikke akkurat at jeg syntes det er så bra)

Jeg vet vi lever i 2014, men herregud som verden har forandret seg fra da jeg var liten. Vi var ikke opptatte av bh, pupper og ivertfall så snakket vi aldri om silikon som 13-14 åringer. Jeg har jobbet beinhardt med trening i mange år for å holde vekt og helse stabil, jeg har svetta og ikke minst brukt uttallige timer på det. Ikke bare for at jeg må, men jeg har hatt lyst. Jeg er vant til å måtte jobbe for ukepenger, og ikke minst fikk jeg min første jobb som 12 åring. Nå er jeg evig takknemmelig for at jeg har måtte jobbe for ting, det koster å leve. Jeg syntes ikke jenter på 10-14 år skal ha så mye fokus på alt dette her, og jo mer fokus i media..desto mer fokus blir det på kropp. Ser ofte slanke kvinner i blader og på tv, ja jeg skulle ønske jeg kunne se slik ut, men jeg er MEG..jeg blir aldri sånn...og skal jeg holde vekta stabil må jeg jobbe for det. Letteste utvei er jo selvsagt opersjon her og der..
Skulle jo også gjerne hatt større pupper, etter to unger så er det jo ikke allverdens å skryte av. Snur man det så har jeg jo faktisk født to friske og flotte barn, er jo ikke rart kroppen forandrer seg. Den skal jo det, kan ikke akkurat se for meg at jeg er rynkefri heller i en alder av 60, alderen kommer om man vil eller ikke.....

Jeg har to meninger: Det er viktig å skille på de menneskene som FAKTISK trenger operasjon og de som IKKE trenger det.
Jeg kjenner flere som har slitt med vekt oppigjennom og tro meg de har jobbet hardt, de har virkelig gått inn for å endre seg. Ja de menneskene forstår jeg, jeg forstår også de menneskene som sitter igjen uten pupper etter fødsler som gjerne vil føle seg som en kvinne igjen.Jeg forstår også de kvinnene som har vært gjennom brystkreft, som gjerne vil se ut som en kvinne igjen med to bryst. Jeg forstår også de som har gått ned utallige kilo, som sitter igjen med overflødig hud som stadig minner de om en peron de ikke vil være lengre. ALLE dere heier jeg på og har full forståelse for at det finnes løsninger og ikke minst hjelp. De andre som gjerne vil ha større lepper, større bryst, fettsuger seg pga det er en liten bilring igjen, de som endrer på ansiktet for de ikke er fornøyd med utseende. De som stadig skal endre kroppen for å se mest ut som idealkvinnen som media fremstiller..nei takk! De har jeg ikke forståelse for, jeg kan ikke forstå at man skal endre på alt. Hva gir det deg å operere inn kjempe store bryster? Blir du mer fornøyd? De som tar botox for å fjerne rynker eller få mega store lepper, blir du lykkeligere? Rynkene vil jo komme tilbake, og en vakker dag må du se deg i speilet og innse at du er slik du er?!

Mange tanker, men hele blogg greiene gjorde meg overgitt og forbanna. Ikke minst på grunn av at dette er faktisk mennesker som former fremtiden til barna våres, og ikke minst alt det media fremstiller. Ikke rart man blir kroppsfiksert og stadig får høyere og høyere forventninger til seg selv. Samtidig som når er det nok? Hvor går grensa, og hvor langt er man villig til å gå? Det er skummelt..det er virkelig skummelt hvordan tingene utvikler seg...

Er ikke lenge siden jeg hørte en sak om barn som mobbet andre barn på skolen, de kalte de Cubus barn?! Går det virkelig ann? Jeg kjenner det vrenger seg i magen visst det virkelig er slik man vil verden skal bli...Under alt tøyet, er det jo faktisk mennesker vi snakker om. Uavhengig av hvilke klesmerker man bruker, så er vi mennesker med følelser og tanker. Visst vi skal begynne å dømme mennesker utifra penger, klesmerker og utseende..da har vi virkelig nådd bunnen. Er det slik vi ønsker at verden skal bli?

Mange tanker her idag, men tror vi alle har tanker og meninger om akkurat dette temaet. Og jeg tror det er viktig at vi som foreldre er med på å forme og rettlede våre barn. Og ikke ha så mye fokus på idealkroppen,penger og merker. Som jeg har sagt til mine venninner: Så lenge barna mine er snille mot andre, og gjør så godt de kan på skolen....da har jeg gjort en god jobb som mamma.

Det er nok mange humper i veien man skal gjennom som foreldre, og det er jammen litt av en brutal verden der ute. Heier på alle sammen, håper ikke noen har tatt seg nær av mine meninger.
men til dere virkelige fightere der ute, jeg heier på dere:)

Usminka, real me...

Eller så snakker vi sminka, alle kvisene gjemt, den urene huden kan ikke sees under kilolag med brunkrem, poser under øyenene er bortgjemt...bryna ferdig nappa og farget, trutmunn bare for å se litt mer glam ut(kanskje ikke) ...hvilket bilde ville jeg helst lagt ut tror dere?

 

God mandag:)

Hvor blir tiden av..blogging går sent

Ja prøver stadig å rekke litt blogg i hverdagen, men det er jammen ikke enkelt. Dagene er hektiske, og ikke minst de ukene jeg er alene mamma. Skal rekke jobb, trening,dagblige gjøremål og ikke minst ungene krever mamma sin fulle oppmerksomhet. Thea begynner virkelig å bli ei stor jente med sterke meninger, men hun er så flink til å hjelpe mammaen sin. Hun har så mange tanker og spørmål rundt livet, en skikkelig filosofisk dame. Akkurat som mammaen! Vi kan ha dype samtaler,gråte sammen og le sammen..og jeg håper det vil vare livet ut. Hun er ei fantastisk jente med bein i nesa!

Thea begynner snart på skolen og hun er superklar, mammaen derimot....ikke så klar. Blir rart å sende den lille jenta avgårde med skolesekk og ikke minst starte med lekser her hjemme. For thea blir det nok godt, hun er så klar som hun kan bli. Jeg tror også vi vil knytte enda tettere bånd.

Fikk tilbud om 100% stilling i kommunen, ENDELIG! Bortsett fra timingen er ganske dårlig...Gikk mange tanker med meg selv, våkennetter og ikke minst et skikkelig puslespill. Ble helt matt på slutten..så jeg takket desverre nei. Galskap? ja kanskje...men som alenemor har jeg bestemt meg for å gi 100% av min tid til ungene...akkurat slik livet er nå kommer barna først, ikke mine behov. Føler allerede hverdagen er hektisk, og verre blir det visst jeg skal jobbe så mye. Har idag 76% fast, noe lite men kan ivertfall regulere ukene mer selv. Jobbe mer når ungene er hos pappaen, og ikke minst ha mer fri når de er hos meg. Jeg vil gjerne være tilstede for de begge, men aller mest med tanke på oppfølging av Thea når hun begynner på skolen. Det å kunne være hjemme når hun kommer fra skolen og ikke minst få leksetid sammen før Johannes hentes i bhg. Når alt kommer til alt betyr penger mye, men ikke så mye. Husker selv hvor godt det var å komme hjem fra skolen når mamma satt ved kjøkkenbordet å ventet på meg.

Så det er kanskje galskap, men jeg tror mine behov kommer etterhvert. Kanskje familielivet er anderledes, og kanskje man er to stk igjen en vakker dag. Ungene vokser til å vil klare seg litt bedre alene etter skoletid, da kan jeg nok unne meg å jobbe mer. Å jobbe i kommunen med turnus krever planlegging, og ikke minst barnevakt når jeg skal jobbe kvelder..det er slitsomt. Vi får se hva fremtiden bringer..:)

Idag fikk jeg endelig litt kvalitetstid med Thea, da tok vi oss jammen en tur på kino med popcorn og tingeling. Hun koste seg max, og det gjorde jammen jeg å. Neste gang de kommer så får jeg prøve på mamma og Johannes tid, de trenger meg begge to...og ikke minst så trenger de av og til mammaen sin helt for seg selv. Jeg er uendelig glad for alle som stiller opp og ikke minst hjelper til der endene ikke møtes. Dere er fantastiske:)

Nå skal jeg ha min siste hvilende natt på jobb, før jeg går inn i hver 6helg. Spreng helg på 26 timer istedet..men vel verdt det håper jeg. Mer tid med ungene, og ikke minst litt frihelger selv. Trengs sårt..

Livet som alene mamma er jammen en prøvelse, og til tider er det så tøft at tårene bare presser på. Jeg savner familiefrokostene, jeg savner det å være to om ting og ikke minst slippe å kjenne på klumpen i magen som sier jeg har sviktet ungene. Men ser man bort ifra disse tingene, vil de dagene komme igjen. Jeg har troa, og jeg ser fremover mot en lys og flott fremtid. Tunge perioder vil det være, men jeg skal klare det, tårer vil strømme, men det vil gå bra, fighter og uenighet vil komme, men jeg vil vokse på det. Når det er sagt, så tror jeg livet bringer med seg oppturer og nedturer, man må bare bestemme seg for hvilke kamper man vil ta. Og ikke minst unne seg selv lykke og glede....

Så..Thea Irene og Johannes: Mamma elsker dere, mine fineste skatter:)