Tanker rundt bloggen, utfordringer.

Kjære blogglesere.

Jeg tenkte jeg måtte skrive et innlegg til dere.

Det er ikke lett å være blogger , da man må ta hensyn til andre i forhold til hva man skriver og deler med andre. For de som kjenner meg , så vet dere at jeg har et behov for å utrykke meg og ikke minst dele mine opplevelser i hverdagen og livet. Jeg er en person som er veldig åpen, men for mange kan det være vanskelig. Dette har jeg full forståelse for, og jeg prøver stadig å tenke gjennom det jeg deler. Jeg skriver fra hjerte, og når jeg først begynner å skrive begynner  tankeprosessen og vips har jeg skrevet flere sider.

Ting jeg brenner for eller opplevelser jeg har i livet deler jeg ikke bare for min egen del, men også for å kunne hjelpe andre. Jeg vil gjerne være en person som tørr å uttrykke meg og dele mine opplevelser med andre mennesker. Når jeg var mindre savnet jeg nettopp dette, å få forståelse og ikke minst snakke med noen med like opplevelser. Vi er kommet til 2014, og det finnes utallige sider på nettet der man kan søke hjelp, og ikke minst snakke med andre personer om hverdagen rundt det å være barn med syke foreldre.

Jeg skriver om mye forskjellige, noe som kan være støtende, sårt og vanskelig for veldig mange. Men jeg tror og håper at grunnen til at akkurat jeg er her i dag, og har kommet meg gjennom alt..er for å hjelpe andre. Jeg vil gjerne hjelpe andre barn/ungdommer som ikke har det så lett, og jeg VET at det ikke er lett å alltid prate med hjelpeapparatet. Det hjelper å prate med noen som kan sette seg inn i situasjonen deres og ha forståelse på en annen måte enn å følge en oppskrift i en bok.
Noen som kan sette seg inn i redselen, angsten og ikke minst snakke om følelser. Jeg tror det er enormt viktig å snakke om følelser og ikke holde de inne. Det å kunne uttrykke meg, og spesielt kunne blogge er terapi i hverdagen min.

Jeg slettet egentlig bloggen min i går, men jeg vet at det er mange lesere der ute som sikkert hadde satt igjen med noen spørsmål. Jeg er ikke ute etter å såre noen..
Om jeg ikke kan snakke/uttrykke meg slik jeg ønsker, er jeg ikke Marita lengre....

Jeg kommer til å ``koble`` ut for en periode, for å tenke gjennom hva jeg kan gjøre annerledes. Jeg syntes det er fryktelig vanskelig og jeg beklager til dere som følger meg. Jeg har også slettet en del innhold i bloggen.
Jeg vil takke for mange flotte og positive tilbakemeldinger på alt det jeg har delt. Jeg takker for venner som støtter meg uansett hva, og jeg takker for at dere bruker tiden deres på å lese akkurat min blogg.

Imorgen braker det løs

Imorgen er dagen, dagen jeg virkelig har gruet meg til. Gleder meg også, men er spent og urolig.

Etter et nytt tilbakefall med ryggplager, valgte jeg å oppsøke Tverrfaglig Helse i Sørlandsparken( må virkelig bare anbefale dette stedet til dere som sliter med muskel/skjelettplager)

Hadde egentlig mistet litt "troen" på det å gå til kiropraktor, men endelig traff jeg en som virkelig lyttet til meg. Erik Welhaven Løchen, en fantastisk mann. Ærlig og fikk virkelig fortgang i ting. 

Hadde min første konsultasjon rett før sommeren, han gav meg et treningsopplegg som jeg skulle følge daglig. Innebærer små, men viktige øvelser for å tøye bekken/rygg og mage. Han gjorde ingen "knekking" eller tøying på meg. Da han mente dette ikke hadde noen hensikt. Kom tilbake rett etter ferien, da tilstanden er nogenlunde den samme. Han sendte henvisning til Martina Hansens Hospital i Oslo, og gjett hvem som allerede har fått time der inne. Imorgen bærer det avsted til Oslo, time kl 17.00 med Overlege innenfor ortopedisk avdeling. Jeg er kjempe spent og nervøs. Er redd for å ende opp med samme svar , der det ikke kan gjøres noe..samtidig som jeg er virkelig urolig med tanke på vurdering av operasjon. 

Nå har jeg hatt det slik i 3 år, jeg er sliten og lei. Så nå legger jeg livet mitt i hendene til en spesialist. jeg håper og tror jeg vil blir noen spørsmål klokere, samtidig som dette er kanskje min sjangs til å få et tilnærmet normalt liv. 

Har valgt å ta en uke ferie å koble av etter konsultasjonen. Komme meg bort og eventuelt samle krefter til det som venter fremover. 

Ønsk meg lykke til, dette er virkelig spennende. 

Ekte eller uekte? Hva velger du?

Kjente egentlig skrivelysten raste over meg igår etter jeg så programmet på bliss. Pleier ikke akkurat se på dette programmet, og nå vet jeg hvorfor. Det handlet om bloggere, og hva de skriver om i hverdagen.

Noen bloggere har jo selvsagt beina planta på jorda og skriver utifra virkeligheten, hverdagen og ikke minst at livet er tøft. Samtidig som mange bloggere ikke har så stor fokus på kroppsbilde, og det er disse bloggene jeg elsker å lese på. De hverdagslige oppgavene, kaoset hjemme,syke barn, utslitte foreldre og generelt hva livet dreier seg om. Ekte blogging der folk utlevere seg selv, og ikke minst der man kan kjenne seg en smule igjen. Det å kunne sitte å lese en blogg å se uredigerte bilder, kaos med matsøl, skitten kjøkkenbenk, barn med masse gris i ansiktet..ja takk dette er virkeligheten for meg. Vet selv at ofte tar jeg 10 bilder av Thea og plukker selvsagt ut det beste, jeg tar ofte bilder der huset er ryddig...men ofte viser jeg også hva den virkelige hverdagen byr på. Hvorfor "pynte" på alt sammen, hvorfor alltid være så lykkelig på facebook statuser når man innerst inne vet at slik er det ikke. Ikke misforstå meg, det finnes ikke noe bedre enn happy venninner og bekjente, men visst man alltid skal lese om hvor perfekt alt er blir man drittlei. Ivertfall jeg..

Har dager der jeg er kjempe glad og ungene er som noen engler, ja da skriver jeg det også. Ser man på det store bilde, så i løpet av en uke vil jeg påstå å si at jeg til daglig må dra meg litt i håra når de skal krangle om hver minste ting. MEN de er jo også verdens hærligste barn som jeg aldri ville vært foruten..

Tilbake til bloggerne på tv. Ho ene kan ikke være så gammel, og hjelpes meg om dette skal være forbilder for mine barn i fremtiden..skrekk og gru sier jeg bare!!! Extension i håret, silikon i puppene, oppblåste lepper, tatoveringer på de merkeligste plassene( ja hello kitty tatovering i leppa)!! Ble helt forbauset over hvordan hverdagen og ikke minst verden har utviklet seg. Ikke bare nok med det, men ingen mål eller mening i livet bortsett fra å forandre kroppsbildet å se bra ut! (ikke akkurat at jeg syntes det er så bra)

Jeg vet vi lever i 2014, men herregud som verden har forandret seg fra da jeg var liten. Vi var ikke opptatte av bh, pupper og ivertfall så snakket vi aldri om silikon som 13-14 åringer. Jeg har jobbet beinhardt med trening i mange år for å holde vekt og helse stabil, jeg har svetta og ikke minst brukt uttallige timer på det. Ikke bare for at jeg må, men jeg har hatt lyst. Jeg er vant til å måtte jobbe for ukepenger, og ikke minst fikk jeg min første jobb som 12 åring. Nå er jeg evig takknemmelig for at jeg har måtte jobbe for ting, det koster å leve. Jeg syntes ikke jenter på 10-14 år skal ha så mye fokus på alt dette her, og jo mer fokus i media..desto mer fokus blir det på kropp. Ser ofte slanke kvinner i blader og på tv, ja jeg skulle ønske jeg kunne se slik ut, men jeg er MEG..jeg blir aldri sånn...og skal jeg holde vekta stabil må jeg jobbe for det. Letteste utvei er jo selvsagt opersjon her og der..
Skulle jo også gjerne hatt større pupper, etter to unger så er det jo ikke allverdens å skryte av. Snur man det så har jeg jo faktisk født to friske og flotte barn, er jo ikke rart kroppen forandrer seg. Den skal jo det, kan ikke akkurat se for meg at jeg er rynkefri heller i en alder av 60, alderen kommer om man vil eller ikke.....

Jeg har to meninger: Det er viktig å skille på de menneskene som FAKTISK trenger operasjon og de som IKKE trenger det.
Jeg kjenner flere som har slitt med vekt oppigjennom og tro meg de har jobbet hardt, de har virkelig gått inn for å endre seg. Ja de menneskene forstår jeg, jeg forstår også de menneskene som sitter igjen uten pupper etter fødsler som gjerne vil føle seg som en kvinne igjen.Jeg forstår også de kvinnene som har vært gjennom brystkreft, som gjerne vil se ut som en kvinne igjen med to bryst. Jeg forstår også de som har gått ned utallige kilo, som sitter igjen med overflødig hud som stadig minner de om en peron de ikke vil være lengre. ALLE dere heier jeg på og har full forståelse for at det finnes løsninger og ikke minst hjelp. De andre som gjerne vil ha større lepper, større bryst, fettsuger seg pga det er en liten bilring igjen, de som endrer på ansiktet for de ikke er fornøyd med utseende. De som stadig skal endre kroppen for å se mest ut som idealkvinnen som media fremstiller..nei takk! De har jeg ikke forståelse for, jeg kan ikke forstå at man skal endre på alt. Hva gir det deg å operere inn kjempe store bryster? Blir du mer fornøyd? De som tar botox for å fjerne rynker eller få mega store lepper, blir du lykkeligere? Rynkene vil jo komme tilbake, og en vakker dag må du se deg i speilet og innse at du er slik du er?!

Mange tanker, men hele blogg greiene gjorde meg overgitt og forbanna. Ikke minst på grunn av at dette er faktisk mennesker som former fremtiden til barna våres, og ikke minst alt det media fremstiller. Ikke rart man blir kroppsfiksert og stadig får høyere og høyere forventninger til seg selv. Samtidig som når er det nok? Hvor går grensa, og hvor langt er man villig til å gå? Det er skummelt..det er virkelig skummelt hvordan tingene utvikler seg...

Er ikke lenge siden jeg hørte en sak om barn som mobbet andre barn på skolen, de kalte de Cubus barn?! Går det virkelig ann? Jeg kjenner det vrenger seg i magen visst det virkelig er slik man vil verden skal bli...Under alt tøyet, er det jo faktisk mennesker vi snakker om. Uavhengig av hvilke klesmerker man bruker, så er vi mennesker med følelser og tanker. Visst vi skal begynne å dømme mennesker utifra penger, klesmerker og utseende..da har vi virkelig nådd bunnen. Er det slik vi ønsker at verden skal bli?

Mange tanker her idag, men tror vi alle har tanker og meninger om akkurat dette temaet. Og jeg tror det er viktig at vi som foreldre er med på å forme og rettlede våre barn. Og ikke ha så mye fokus på idealkroppen,penger og merker. Som jeg har sagt til mine venninner: Så lenge barna mine er snille mot andre, og gjør så godt de kan på skolen....da har jeg gjort en god jobb som mamma.

Det er nok mange humper i veien man skal gjennom som foreldre, og det er jammen litt av en brutal verden der ute. Heier på alle sammen, håper ikke noen har tatt seg nær av mine meninger.
men til dere virkelige fightere der ute, jeg heier på dere:)

Usminka, real me...

Eller så snakker vi sminka, alle kvisene gjemt, den urene huden kan ikke sees under kilolag med brunkrem, poser under øyenene er bortgjemt...bryna ferdig nappa og farget, trutmunn bare for å se litt mer glam ut(kanskje ikke) ...hvilket bilde ville jeg helst lagt ut tror dere?

 

God mandag:)

Hvor blir tiden av..blogging går sent

Ja prøver stadig å rekke litt blogg i hverdagen, men det er jammen ikke enkelt. Dagene er hektiske, og ikke minst de ukene jeg er alene mamma. Skal rekke jobb, trening,dagblige gjøremål og ikke minst ungene krever mamma sin fulle oppmerksomhet. Thea begynner virkelig å bli ei stor jente med sterke meninger, men hun er så flink til å hjelpe mammaen sin. Hun har så mange tanker og spørmål rundt livet, en skikkelig filosofisk dame. Akkurat som mammaen! Vi kan ha dype samtaler,gråte sammen og le sammen..og jeg håper det vil vare livet ut. Hun er ei fantastisk jente med bein i nesa!

Thea begynner snart på skolen og hun er superklar, mammaen derimot....ikke så klar. Blir rart å sende den lille jenta avgårde med skolesekk og ikke minst starte med lekser her hjemme. For thea blir det nok godt, hun er så klar som hun kan bli. Jeg tror også vi vil knytte enda tettere bånd.

Fikk tilbud om 100% stilling i kommunen, ENDELIG! Bortsett fra timingen er ganske dårlig...Gikk mange tanker med meg selv, våkennetter og ikke minst et skikkelig puslespill. Ble helt matt på slutten..så jeg takket desverre nei. Galskap? ja kanskje...men som alenemor har jeg bestemt meg for å gi 100% av min tid til ungene...akkurat slik livet er nå kommer barna først, ikke mine behov. Føler allerede hverdagen er hektisk, og verre blir det visst jeg skal jobbe så mye. Har idag 76% fast, noe lite men kan ivertfall regulere ukene mer selv. Jobbe mer når ungene er hos pappaen, og ikke minst ha mer fri når de er hos meg. Jeg vil gjerne være tilstede for de begge, men aller mest med tanke på oppfølging av Thea når hun begynner på skolen. Det å kunne være hjemme når hun kommer fra skolen og ikke minst få leksetid sammen før Johannes hentes i bhg. Når alt kommer til alt betyr penger mye, men ikke så mye. Husker selv hvor godt det var å komme hjem fra skolen når mamma satt ved kjøkkenbordet å ventet på meg.

Så det er kanskje galskap, men jeg tror mine behov kommer etterhvert. Kanskje familielivet er anderledes, og kanskje man er to stk igjen en vakker dag. Ungene vokser til å vil klare seg litt bedre alene etter skoletid, da kan jeg nok unne meg å jobbe mer. Å jobbe i kommunen med turnus krever planlegging, og ikke minst barnevakt når jeg skal jobbe kvelder..det er slitsomt. Vi får se hva fremtiden bringer..:)

Idag fikk jeg endelig litt kvalitetstid med Thea, da tok vi oss jammen en tur på kino med popcorn og tingeling. Hun koste seg max, og det gjorde jammen jeg å. Neste gang de kommer så får jeg prøve på mamma og Johannes tid, de trenger meg begge to...og ikke minst så trenger de av og til mammaen sin helt for seg selv. Jeg er uendelig glad for alle som stiller opp og ikke minst hjelper til der endene ikke møtes. Dere er fantastiske:)

Nå skal jeg ha min siste hvilende natt på jobb, før jeg går inn i hver 6helg. Spreng helg på 26 timer istedet..men vel verdt det håper jeg. Mer tid med ungene, og ikke minst litt frihelger selv. Trengs sårt..

Livet som alene mamma er jammen en prøvelse, og til tider er det så tøft at tårene bare presser på. Jeg savner familiefrokostene, jeg savner det å være to om ting og ikke minst slippe å kjenne på klumpen i magen som sier jeg har sviktet ungene. Men ser man bort ifra disse tingene, vil de dagene komme igjen. Jeg har troa, og jeg ser fremover mot en lys og flott fremtid. Tunge perioder vil det være, men jeg skal klare det, tårer vil strømme, men det vil gå bra, fighter og uenighet vil komme, men jeg vil vokse på det. Når det er sagt, så tror jeg livet bringer med seg oppturer og nedturer, man må bare bestemme seg for hvilke kamper man vil ta. Og ikke minst unne seg selv lykke og glede....

Så..Thea Irene og Johannes: Mamma elsker dere, mine fineste skatter:)

Når vennskap brister

Ikke lett å få blogget om dagen da det har vært en turbulent periode, både psykisk og fysisk.

Etter endt snøfall og endel snøskuffing , ville ikke ryggen mer. Tro meg jeg har bannet, grått og vært overgitt over den fordømte snøen...endelig var ryggen så mye bedre. Følte nesten jeg kunne erobre verden igjen, trene,jogge og ikke minst fungere tilnærmet normalt i hverdagen. Sov ikke på 4-5 døgn, utslitt og ikke minst alene mamma med to små, det satt virkelig sine spor. Endte opp med ny sykemelding, ny nedtur. Nye tabletter skulle prøves ut, og det hele endte med oppkast og enda verre form. Fikk ei venninne til å kjøre meg inn på legevakta, kutta ut medisinene med en gang. Følte meg skikkelig "tygd" og spytta ut igjen. Ikke minst følte jeg mer som verdens værste mamma som ikke kunne løpe rundt å leke med ungene. Eneste jeg orket var å levere i bhg og hente de. Takk gud for den nye teknologiske hverden vi lever i...takk for ipad,netflix og spill på pc. Ærlig innrømme at mye av dagene gikk til dette.

Når ryggen svikter, havner jeg fort i nedoverbakken...og det går ganske kjapt ned. Kjenne på smertene, strålingen og ikke minst det å være avhengig av andre har vært tøft. Føler meg hjelpesløs!! Heldigvis hjalp de nærmeste meg med daglig skuffing og hjelp her hjemme. Jeg er virkelig heldig!!

I denne perioden ble også vennskap satt på prøve, det å føle noen går bak ryggen din og ikke er ærlige er det værste jeg vet. Uærlige vennskap står ikke høyt på min liste, ivertfall ikke når det er noen av de nærmeste som svikter. Jeg har vært skuffet, lei meg og såret...å jeg er det enda. Når noen stikker deg så hardt i ryggen, vil det være sår som aldri vil gro tror jeg. Har alltid vært avhengig av vennene mine, og de setter jeg ganske høyt på lista mi. Nesten like høyt som familien min! Det å gå rundt med følelsen at "jeg" har gjort noe galt, der venner ikke kan se deg i øynene, du føler de unngår deg...så viser det seg at det aldri var min feil. Har klandret, fundert over hva jeg har gjort galt eller hva jeg har sagt galt...gravd langt inni meg selv og følt meg utilstrekkelig...alle de unødvendige følelsene. Ja.. jeg er bitter og jeg tror jeg vil være det lenge, og ikke minst svært såret. Dro på tur til Oslo, måtte vekk...fikk ikke puste her hjemme. Følte jeg ble kvalt!! Føler det enda..vil helst bare grave meg ned og aldri mer bli sett. Hvordan kunne jeg være så dum?! Tror mange som føler seg sviktet eller såret stiller seg selv akkurat dette spørsmålet, hvorfor?  Vet jeg ikke burde føle meg dum, men det har vært mye i det siste. Hverdagen er beintøff, men jeg gir ikke opp. Har mange andre flotte venner og nære rundt meg.

Vil bruke tid på de som fortjener min tid, vil bruke tid på venner som bryr seg. De som tar en tlf for å høre hvordan jeg har det, de som ber meg på kaffe, de som står med en blomst på døra..alle de som stiller opp. Ikke de som snur ryggen når ting blir vanskelige. De som er tøffe nok til å være ærlige og si hva de mener, de som står for de valgene de har tatt og ikke minst de utfordringene de vil møte. Ikke de som snur ryggen til....

Ja jeg er såret, forbanna og utrolig irritert på meg selv. En positiv ting er at etter noe slikt blir man bare sterkere, og ikke minst  velger man å ikke alltid være så godhjerta hele tiden. Gir du meg en kald skulder, får du jammen en tilbake. Gir du en varm skulder, vil jeg alltid være der...

Noen vennskap mister man, nye får man.

kjærligheten jeg har til mine barn vil vare EVIG!! Takker hver dag for at jeg har de, og for den gleden og kjærligheten de gir meg. Elsker dere:)

Vennskap

Ja vennskap kan være så mangt, og vi definerer det på mange ulike måter. Hva er en god venn for deg? Hva betyr et vennskap for deg?

Når man kommer i ulike livsistuajoner i livet er det vennene våre som ofte er de støttespillerne man trenger for å komme seg opp en "bakketopp". Det er som oftest i en livsikrise,sorg, og gleder man trenger vennene sine. Selv har jeg hatt mange gode venner gjennom livet mitt, og selvsagt har jeg mistet noen på veien dit jeg er kommet idag.

En god venn for meg er en venn som er der uansett hva du går gjennom, og som ikke dømmer meg for den jeg er. En som godtar mine feil og ser gleder med mine positive sider. En som uttrykker glede når man oppnår ting i livet, og en som ønsker deg alt godt. En som lytter og tilbyr en skulder når tårene presser på. Og ikke minst en som bare er tilstede når ting er vanskelige..

Det som slår meg ofte er at når man kommer gjennom en livskrise kan faktisk de nærmeste snu ryggen til. De man trodde ville være der, er der ikke...

Nå som jeg har blitt alene kjenner jeg veldig på den følelsen av å bli "utelatt", selv føler jeg ikke tilhørlighet de plassene jeg før så på som trygge. Jeg føler meg ofte stemplet som alene mor, og jeg tror mange ganger at man tilpasser seg den livssituasjonen man kommer i. Jeg har forstått at venner kommer og noen går, men de som virkelig er dine gode venner..de blir uansett. Og det er de vennene jeg er så uendelig glad i,og jeg føler meg ofte utrolig heldig som har så mange flotte venninner rundt meg. Jeg har mange som bryr seg om meg, og det er de jeg kjemper for. Jeg tviholder på de ekte og gode vennene, som vet hvem jeg er og vet hva jeg står for. De som baksnakker og snur ryggen til deg når du ikke er der, de er ikke mine venner. De som kjemper for meg og er en talsperson når jeg ikke er til stede, det er de som fortjener min respekt og kjærlighet. De er der uansett, og de svikter meg ikke.

Jeg vil heller ha få gode venner, enn mange som jeg ikke kan stole på. Nå som jeg er blitt alene, er det mange som snakker..dette er Lillesand. Mange kjenner ikke meg, de vet ikke noe om meg, de vet ikke hvorfor jeg er i den situasjonen jeg er i...det bryr meg ikke. Det er mine nærmeste som vet, og det betyr alt for meg. Noen mennesker elsker å snakke bak ryggen på andre, og hvorfor? hva tjener man på det? Hva tjener man på å sette andre i dårlig lys? Hva gjør det med samvitigheten DIN når du snakker bak ryggen på en venn/venninne? Jeg skal ikke fremstå som noe perfekt, det er jeg langt ifra. Jeg har ofte også vært den som har snakket, jeg har også såret noen...men man tjener ingenting på det. Man får bare ris på egen "bak", og man mister kanskje en god venninne for noe som ikke var verdt det.

Syntes man ofte skal sette seg ned og tenke litt gjennom akkurat disse tingene, og samtidig ikke alltid dømme mennsker utifra hva andre sier. Ofte kan man ha misoppfattet noen, og det kan vise seg at den man trodde var en annen , kan bli ens beste venn...

Vær forsiktig med å dømme andre, før man vet deres virkelige historie bak ansiktet man ser.....

Prinsegutten er 3 år

Tiden flyr avsted, og snart er de små ikke så små lengre...

Idag for 3 år siden lå jeg på sykehuset med rier og vannavgang. Johannes kom i rekordfart, og ingen smertelindring rakk jeg å få, før han ble født. Verdens fineste gutt var kommet til verden, og Thea var stolt storesøster. Johannes ble navnet, oppkalt etter min bestefar Gudmund Johannes( Far til mamma). Noe utenom det vanlige, men alikavel så perfekt til denne lille gutten. Johannes er idag en gutt med masse energi og livsglede, en gledesspreder i hverdagen, men også en liten luring:) Finner på de utroligste fantestreker, så vi får nok å henge fingrene i. MEN kunne aldri vært foruten mine fine småtroll, de er det beste som finnes i hverdagen.

Årene flyr, jeg prøver å nyte hvert sekund med de.

Lykke i hverdagen er barneskrik,gråt,glede og sorg...og ikke minst et hus fylt med liv.

 

ELSKER DERE HØYERE ENN HIMMELEN.......