Da jeg fikk prolaps i ryggen

Prolaps...hva er det?!

"Prolaps betyr at skiven mellom virvlene i ryggsøylen har sprukket og at skivekjernen buler ut. I alvorlige tilfeller kan kjernen som tyter ut trykke på nerverøtter og forårsake store smerter og i noen tilfeller lammelser. Prolaps kan man få hvor som helst i ryggen, er den i nakken eller i korsryggen kan man få alvorlige strålesmerter ut i henholdsvis armer og ben. Lammelser kan også forekomme.
Ved alvorlige tilfeller av lammelser i armer eller ben, eller ved problemer med blære/endetarmsfunksjon er akutt operasjon nødvendig.
Prolaps er ganske vanlig blant befolkningen og nesten femti prosent har ett eller flere prolaps uten at det gir symptomer. Ved hjelp av en klinisk og nevrologisk undersøkelse som utføres av en kiropraktor er det som regel enkelt å finne ut av om dine symptomer skyldes prolaps eller andre årsaker. I tvilstilfeller kan en kiropraktor også henvise deg til MR som er en avansert form for røntgen som gjør det mulig å se prolapset som ikke synes på vanlig røntgen" (
http://www.kiropraktor-oslo.no)

• Et lite utdrag av hva det er for de som ikke vet det.

Det var en søndag i Nov 2011 det hele startet
jeg våknet opp, og følte meg frisk og rask. Tok meg en god frokost og lekte litt rundt i stua med ungene. fant ut at jeg ville ta meg en joggetur for å få luftet meg litt. Etter joggeturen merket jeg at jeg hadde litt smerter i korsryggen, men så lenge jeg holdt meg i aktivitet så gjorde det ingenting. Våknet mandags morgen, enda litt stivere i ryggen, men tenkte at en treningøkt på trendtrim ville løsne det opp, sta som jeg er fikk jeg trent en god time. Merket at smertene ble mer og mer intense, så fikk ringt kiropraktor.
Et besøk hos kiropraktor med litt knekking og tøying, og endel nye øvelser ville gjøre susen. han mente jeg hadde betennelse i korsryggen, og at dette ville gå over av seg selv. Om ¨smertene skulle bli verre, skulle jeg komme ned med en gang. dagene gikk og jeg følte meg ikke noe bedre, det beste var å holde seg i aktivitet, men når kvelden kom og jeg skulle slappe av..verket jeg konstant i ryggen. Søvn ble det lite av, så jeg var borte fra jobb to dager i håp om at det skulle bli bedre.
Lørdag ( en uke senere) var kommet, og det var endelig julebord med jobben. Noe jeg hadde sett enormt frem til, da jeg hadde vært i svangerskapspermisjon, og endel nye hadde begynt å jobbe hos oss. Gledet meg til å være sosial..men denne kvelden endret livet mitt..
Da klokka ble 19.00, skulle jeg avsted, jeg var fast bestemt på at dette skulle jeg gjennomføre...mannen rådet meg til å bli hjemme, men stabeistet meg skulle ut. Endelig var vi kommet frem og vi ble sittende å spise, da jeg skulle reise meg klarte jeg nesten ikke gå..krokbøyd klarte jeg å komme bort til veska og hente meg en øl, men kjente fort at her er det noe som ikke stemmer. Da jeg endelig kom hjem den kvelden, kom det noen tårer..jeg var utslitt,smertene var grusomme og jeg klarte så vidt og reise meg opp i stå høyde. Fikk tatt noen smertestillende så la jeg meg.
Søndag 20 nov, våknet jeg opp...hadde ikke følelse i høyre ben, tæra var dovnet bort og jeg klarte så vidt å komme meg ut av senga. Mannen reiste på jobb, men ei god venninne kom å hjalp meg den dagen. ikke klarte jeg løfte mitt eget barn på 15 mnd, og smertene strålte ned i leggen. For at dagen skulle bli grei dro vi opp i barnehagen med ungene, der kunne de løpe fritt..og jeg kunne slappe av og slippe å løpe etter de. Etter en stund måtte vi bare komme oss hjem, tæra hadde jeg ikke lengre følelse i, og jeg begynte faktisk å bli redd.
Da min mor fikk ms i en alder av 30, var dette en tanke som slo meg....nei jeg har fått ms tenkte jeg. ALT falt i grus, og jeg begynte å tenke mer og mer på det. Dro til legen på mandag, magen knøyt seg og jeg ville bare grave meg ned. Må bare få sagt at legen min har vært helt fantastisk. hun pratet lenge meg med, tok noen tester og konklusjonen: Prolaps! Hva??? Hodet svirret rundt følte jeg, prolaps tenkte jeg i en alder av 26? Men da falt jo brikkene på plass, og jeg ble litt lettere til sinns. Ble henvist til MR, for sikkerhetskyld..med tanke på mamma og ms, så klarte jeg ikke helt slå meg til ro med svaret før jeg fikk se det svart hvitt. Da MR var unnagjort og ENDELIG svaret kom..joda Middels stor prolaps L4 og L5rota ned mot høyre.
På en måte ble jeg så glad, tårene trillet nedover kinnet..endelig et svar, og ingen MS. Ti kilo lettere, og utrolig deilig å få et svar på de smertene jeg hadde.
Så var det å innse at jobb,daglige gjøremål og barn...det klarte jeg ikke. Måtte gå noen tanker med meg selv en periode. Fra å være en aktiv arbeidskvinne,aktiv med å trene 3-4 ganger i uka, være der 100% for barna...verden var snudd opp ned. En gåtur på 15 min var alt jeg klarte i begynnelsen, smertene, lite søvn, unger som ville ha mammaen sin 100% tilstede...på noen få sekunder så gikk alt fra å være tipp topp, til å bli rett og slett et sant HELVETTE! Prolapsen, endret livet mitt den søndagen i nov 2011..som skulle være en flott joggetur.
Nå er vi kommet til februar, tiden har gått sent, smertene kommer og går...trening..ja 1-2 dager i uka kan jeg klare ...men å yte 100% klarer jeg ikke, er strålende fornøyd om det er 40-50%.... Begynte gradvis å jobbe i januar, og økte etter to uker..holdt ut en mnd..presset meg selv til ytterpunktet og gikk på en ny "smell". jeg lyttet ikke til kroppen, følte meg bedre og ville da yte mer...noe som reulterte i ny sykemelding. Målet mitt nå er: Holde seg i jobb det jeg kan klare, la husstell være( huset faller ikke sammen) , og faktisk benytte meg av venner og familie som god støtte. Mannen min har vært fantastisk, han hjelper til så godt han kan, og mer forlanger jeg ikke..han ser jeg sliter, og jeg vil såååå inderlig gjerne...men det går ikke. Planen vår nå er at 2012 skal bli et bra år, og jeg skal sette mindre krav til meg selv, nyte de små øyeblikkene og ta vare på helsa. Helsa og familien kommer først...resten får jeg ta som det kommer. Jobben er viktig for meg for å kunne yte litt , og være sosial. jobber med en fantastisk gjeng, som er støttende og trør til:)
Går til kiropraktor en gang i uka, trener det jeg klarer og skal på Ryggskole( hadde aldri hørt om det, før legen sa det for noen uker siden) . Noe jeg ser virkelig frem til, og jeg håper jeg får treffe andre som har opplevd det samme eller lingnende. det å ha kroniske smerter som ingen ser, det er forferdelig. Folk tror man er "hyppokonder", og det blir visking og tisking...HATER DET! Føler livet mitt har handlet/handler mye om meg og mine ryggsmerter, derfor skriver jeg det heller ned...mine venner har støttet meg og stilt opp 110%, no jeg er evig takknemmelig for. men tror det å møte andre mennesker som føler det samme som meg, kan hjelpe psykisk ivertfall...da kan man dele tanker og følelser.
hverdagen her er preget av mange gode dager, men også slitsomme dager. når mangelen på søvn kommer, jobb,unger,husstell osv..så kjenner jeg at magen knyter seg...jeg er sliten og lei..vil fungere, vil være den jeg var før alt dette skjedde. er ikke akkurat den flinkeste til å ta livet med ro heller, det sliter ivertfall. Så får vi se hva som skjer på ryggskolen, enten blir det operasjon..eller opptrening og tilrettelegging en god stund fremover.
Tror det er viktig og av og til stoppe opp og sette pris på de man har, og faktisk nyte livet fult ut. plutselig blir ting tatt fra deg på et blunk..man vet aldri.