Turer i Skog og Mark.

Enda en helg er over for denne gangen.
I helga feiret vi min bror og svigerinnes bursdag, utrolig deilig å komme seg ut. Barnevakten kom ganske tidlig så vi vi slappet av hjemme før det braket løs. Etter lørdagens utskeiielser var søndagen en meget "tøff" dag, trøtt og hodeverk. En lærer aldri:)
Så søndagen måtte jeg ut i skog og mark lufte hodet og pleie kroppen, finnes ikke noe bedre enn regn og natur:) Planen var å gå innover mot Flørenes, men så tok jeg og ei venninne og kasta oss innover en skogvei mot Fløresteinen istedet.
Nå har vi bestemt oss for å sette opp plasser vi vil gå til, så nå er det bare å få handlet inn godt med turtøy og gode tur sko:)

Ikke minst utrolig deilig for ryggen, så dette skal gjentas. Burde bli så mye flinkere til å gå turer i skogen, så nå har jeg satt meg mål fremover..de fleste topper og fjell her i Lillesand skal nås:) og så er det jammen god terapi for kroppen å kunne lufte tankene litt..
Ha en flott uke alle sammen.

Vennskap..

Betydningen av et vennskap for meg...

Ofte når vi er gjennom epoker i livet så er det vennene våres som gir oss den støtten og det lille ”ekstra” dyttet for og komme opp bakken igjen. Selv har jeg hatt mange tøffe epoker i livet, der vennene mine har hatt stor betydning. Vennene mine har gjerne gitt meg trøstende ord, råd og veiledning på veien slik at det er lettere å nå bakketoppene. Slik har nok de aller fleste det. Man ringer gjerne en venn når man vil lette på ”trykket”, dele en glede, dele sorg eller bare ha en trøstende skulder å gråte på.

Mine venner er det som betyr mest for meg (visst man ser bort ifra den lille familien jeg har), vennene ser jeg på som min ”store” familie. Vennskap for meg har stor betydning i hverdagen og det er de jeg deler alt med.

Det finnes mange definisjoner på hva en venn virkelig er, men til syvende og sist er det ens egen definisjon som beskriver det man ser i en sann venn. For min del betyr venn for meg kjærlighet, tilhørlighet og ikke minst trygghet. Det å kunne være trygg på et vennskap og vite hvor den andre personen står betyr enormt mye. Noen venner snakker jeg daglig med mens andre kan det gå dager imellom, men vi vet alltid hvor vi står. Noen venner har jeg hatt siden ungdomskolen/videregående, og det er nok de som jeg står nærmest. Det er disse vennene som har opplevd mine svake sider, og det er nok de som har sett hvordan det er å leve med to syke foreldre. Når dagene har vært tunge så har de vært der, når jeg har trengt og ”rømme” hjemmefra har de alltid hatt døra åpen. Det er dette som er ekte vennskap for meg, de svikter ikke når det kommer motgang…i motgang blir vi sterkere sammen.

Grunnen til at jeg skriver om dette temaet er for å belyse og ikke minst vise hvor mye mine venner betyr for meg.  De gir meg den styrken til å komme videre når dagene blir tunge, og ikke minst glede seg over mine gleder.  Grunnen til at bloggen har stått litt stille er nettopp på grunn av dette, ukene har vært preget av mange gleder, men også en del tunge dager med dårlige nyheter. Da har vennene mine vært gode å ha. Selv følte jeg at ting begynte å gå veldig bra dette med rygg og alt, men så kom det en del dårlige nyheter på toppen av dette. Som ei venninne sa til meg, når man har nådd bunnen, er det kun en vei igjen, og det er OPP!  Og jeg kan ikke si meg mer enig, gode og kloke ord på veien videre.

Det er ikke alltid man vil venner skal gi deg en hel masse belæringer om hva man burde gjøre, skal gjøre osv..noen ganger betyr det så uendelig mye med bare noen trøstende og forstående ord. Bare å få en melding om at ”Jeg forstår deg”, eller ”Jeg er glad i deg”   kan være mer enn nok.  Hele livet har jeg vært avhengig av mine venner, de har gitt meg pusterom og ikke minst mulighet til å være meg selv. Det å leve med to syke foreldre har vært tøft for både meg og brødrene mine, men vi har kommet oss godt ut av det. Selv har jeg lært mye på den tøffe veien, og jeg gir ikke opp så lett.  De dagene som har vært veldig tøffe har jeg alltid hatt venner som har støttet meg opp, slik at jeg ikke skulle kollapse, jeg takker dere alle for det.  Mamma døde av Ms da jeg var 18 år, det var en kaotisk tid i livet mitt, og verden sto åpen. Jeg var mye usikker og følte meg veldig mye alene med de valgene jeg skulle ta, ikke minst da min far har diagnosen Bipolar Lidelse. Så ting hjemme hos oss har vært preget av mange turbulente dager, men samtidig har jeg også hatt flotte år sammen med mine foreldre.

Mine venner har gitt meg et pust i hverdagen, de har godtatt meg for den jeg er og de har ikke viket unna. De vennene jeg har mistet på veien, har jeg innsett ikke har vært de som skulle være mine nærmeste og trofaste venner den dag i dag.  Det er viktig å finne de oppriktige og trofaste vennene, for  til syvende og sist så er det de som  vil lyse opp hverdagen og løfte deg opp når du trenger det.

Fant dette ordtaket:

” En falsk venn er som en skygge. I solskinn kan en aldri bli kvitt ham, i gråvær er han sporløst forsvunnet.”

Så dette er et innlegg til alle mine gode venner der ute, dere er fantastiske og jeg verdsetter dere enormt mye.

-Marita-

Dagens råd: Har du en venn du tror på , besøk ham ofte , for det gror kratt og høyt gress på den vei som ikke vandres...

(Håvamål)

omgangsyka inntok huset vårt uten forvarsel..

Ja vi har virkelig fått kjent på den omgangsyka nå. Etter barnehageavslutning torsdag forrige uke, begynte natta med spysyke hos Lillemann. Ungene har en tendesn til å bli syke når pappaen jobber natta, det slår liksom aldri feil. Så Johannes fikk skikkelig kjenne på det, han som aldri er syk og aldri har hatt omgangsyka. Gutten var likblek og helt fra seg stakkars, da er mammas trøstende fang en god plass å være. Vi benket oss nede foran animal planet og bøtta ved siden av oss. Det ble en lang natt, men dagen derpå var Johannes full av energi og virkelig klar for en ny dag, det var ikke jeg! Da søndagen var over var jeg overlykkelig å tenkte: Yes nå slapp vi andre unna...ikke mer enn ungene var lagt kom det et rop fra Thea, det var igang igjen! Ørten vaskemaskiner har gått i helga, dyner og puter er vaket, og jeg har løpt rundt med vaskefilla og klorbøtta, og ikke minst steriliserende håndkrem. Thea løp rundt her mellom øktene sine, men la inn håndkleet halv et på natta. Da sovnet den stakkars lille kroppen av utmattelse.
Det jeg ikke kan forstå er den usedvanlige gode formen ungene har når de er syke, de løper rundt og har masse energi. Så når folk ringer og vil komme på besøk, så sier jeg at her er vi syke..men det høres ikke akkurat slik ut!
Skulle jammen ønske litt av energi nivået kunne blitt posjonert ut til mammaen her i hus, jeg trenger det virkelig. Ungene er i barnehagen idag, jeg derimot...ikke så god i formen...men jeg holder ivertfall sofaen i forhold til hva ungene gjorde. orker ikke løfte en finger idag!!!Pleddet og sofa idag!!!

Håper kvota våres er over for denne gangen og at vi kan gå en sommer i møte friske og raske. Fordelen med omgangsyke er at den kommer kjapt, og går kjapt (selv om det er grusomt når det står på).

Ikke akkurat i sitt Ess her nei. Så det ble hjemmedag for Thea igår fra barnehagen, så da ble det lakking av negler, en liten gå tur i skogen og masse tegnefilm titting.

Noen fordeler må man jo ha når man er syk:)

Et avsluttet kapittel, på tide å starte på nytt.

Da var dagene i kr -Sand over for denne gangen. Det har vært fire inspirerende og slitsomme dager på Kongsgård. Mye inntrykk,mange mennesker og endel nytt og sette seg inn i.
Ryggen har virkelig fått kjent smaken av å sitte på skolebenken endel timer, noe som har resultert i noe mindre og dårligere søvn disse dagene. Jeg har truffet mange fantastiske mennesker med ulike bakgrunner og vært i kontakt med to flinke fysioterapeuter. Dagene har vært lange, men det har vært godt å kunne snakke med andre i samme situasjon. Det gir en indre ro om at vi er flere der ute som vet hvordan det følers og kjennes å leve med smerter man ikke kan gjøre noe med.
Igår trente vi på Kongsgård og lærte å bruke kroppen på en god måte, dette var nok den beste dagen for meg. Jeg lærte gode tøyningsøvelser som jeg lett kan bruke i hverdagen og på jobb.
Idag hadde jeg min siste dag der inne der vi gikk gjennom tiltaksplanen min og veien videre. Forhåpentligvis går dette den rette veien, og jeg vil kunne fungere tilnærmet normalt uten så mye smerter...men veien er lang. Tålmodighet er ikke min beste venn, men jeg har lært meg at skal dette bli bedre må jeg lære å jobbe med kroppen og ikke i mot. One step at the time

har satt meg 6 mål jeg skal nå, noen som er noe frem i tid og noen jeg skal klare å nå om ikke så alt for lenge. Nå har jeg noe å strekke meg etter, og dette skal jeg klare uansett. Noen tøffe dager vil det bli uansett, men jeg skal komme meg over de. Ryggen skal ikke få bestemme over hverdagen min lengre....

Ryggskolen Dag 1.

Da er dag 1 overstått.

Må si jeg har både gruet og gledet meg til denne dagen, det å ikke vite alltid hva man går til  gjør nok at man gruer seg litt ekstra. Jeg er som alltid veldig tidlig ute, bedre det enn å alltid komme i siste liten eller for sent. Kjøreturen bort til kristiansand gikk fort, men tankene om hvem ,hva og hvilke mennesker kommer jeg til å møte der gikk gjennom hodet mitt.
Kom opp i sofa gruppa og der satt det to veldig hyggelige damer i treningstøy, altså endel år eldre enn meg. Fler og flere kom og jeg kjente virkelig på den følelsen å være så ung med ryggsmerter og man føler seg ganske så "liten". Etter noen samtaler viser det seg jo at noen av disse menneskene fikk prolaps for mange år siden, og da var de gjerne rundt 30år. Noen sleit gjerne med  tilbakefall, mens andre hadde fått slått opp ny prolaps på samme sted. Vi var 10stk i gruppa og vi var nok kun to stk som var under 30år der.
Det som var godt er det å kunne prate med mennesker i samme situasjon og faktisk få noen gode råd eller trøstende ord på veien. Mange av disse har slitt med dårlig rygg i mange år, men har funnet måter og leve "normalt" på.
Undervisningen var helt grei og mye visste jeg fra før, men endel lærerike punkter kom frem. Det var en slitsom dag med mye sitting og det merket vi nok alle. Jeg ble litt skuffet over at det ikke var lagt opp til så mye aktivitet denne dagen, det sto at vi skulle ta på turtøy og da regner man jo med at man skulle ut å gå i skog og mark. Vi skulle jo heldigvis det på slutten av dagen, men det var en 10-15 min gåtur, that`s it. Man skulle lære å gå og endre holdning i kroppen når man var ute å gikk, og jeg hadde jo tatt på meg turtøy som alle. Egentlig litt bortkastet, og skuffende.

Når jeg satt i gangen og ventet i pausen fikk jeg se mange pasienter som var på opptrening, noen i rulletol,prekestol og andre med krykker. Dette fikk meg virkelig til å tenke gjennom livet og hverdagen, og ikke minst hvor små mine problemer kan være i forhold til andres. Det å leve et liv i rullestol, eller det å måtte trene seg opp til å kunne gå,spise ja egentlig alle de tingene man tar for gitt i hverdagen..ja man gjør seg virkelig noen tanker og priser seg lykkelig for at en faktisk kan leve et "tilnæmet" normalt liv selv om man har ryggproblemer.

Så..Dag 1 er over, 3 dager igjen..:)

Noen råd for dere som sliter med dårlig rygg:

• Finn gode bevegelses erfaringer. Tørre å bruke ryggen på en god måte
• Vær i aktivitet
• Søk hjelp : Lege,kiropraktor, eller fysioterpeut.
• Og det viktigste  :Ryggen er skapt for å være i bevegelse.