Livet som mamma kan til tider koke litt over, men det er verdt ALT

Velkommen til kaoset til familien Andersen/Thrana.
Dagene flyr avsted og jeg føler jeg ikke rkker over noe som helst for tiden. Det er avtalr her og der, og syntes stadig loggboka er overfylt av ting som må huskes.

Thea driver med svømming på mandagene og på torsdagene er det barenidretten, og dagene er ellers fylt med trening,jobb og daglige gjøremål. Syntes stadig jeg løper rundt her hjemme og rydder i leker,tøy og ellers det ungene drar med seg hjem fra trening og barnehage. Ikveld satt jeg meg ned etter ungene var lagt og tittet rundt meg. Gulvet var fylt med leker,puzzle spill, avvreng tøy og brødsmuler.Hver kveld driver jeg med maraton rydding etter ungene er lagt, men til hvilken nytte? Neste dag ser det likedan ut, og kveld etter kveld driver jeg med samme maraton rydding. Tøy renner over i dunkene, og når jeg endelig kan se bunnen..ja da fylles de jammen opp til randen igjen. Så er det på`an igjen med fulle maskiner som durer i flere timer for å få unna enda en dunk med tøy. De dagene huset skinner er faktisk på dagtid(ungene i barnehagen) eller sent på kvelen(da de sover), merkelige greier det der egentlig. Så har forstått at denne husmor tilværelsen vil vedvare helt til ungene har flyttet ut av hus. Idag hadde vi ris som tilbehør til middagen, og jeg sier hver gang til meg selv:"Nå er det lenge til neste gang!!" Johannes klarer på en merkelig måte å få med seg risen rundt i hele huset, ikke nok med at ungen er full av ris..men gulv,leker og diverse andre ting gir meg en pekepinn hvor den gutten har vært. MEN når alt kommer til alt, så er det jammen en stor glede og kunne gjøre nettopp disse tingene også. Gleden av og ha to friske og flotte barn som skaper liv i disse fire veggene, de gir meg glede og motivasjon til å komme meg gjennom hverdagen. De gir livet mening og mål, og ikke minst..de setter preg på en ellers så hektisk hverdag. Ingen dager er like i Andersen/Thrana huset, noen dager er fylt med latter, glede og godt humør..andre dager derimot kan være fylt med tårer,skrik, krangling og masse snørr.
Jeg kunne aldri vært foruten dette kaoset her hjemme, livet gir mening og de gir meg så uendelig mye. For meg har dette vært et tøft år med mye smerte,tårer og fortvilelse. Samtidig som det har gitt meg glede og troen på at ting vil/ville bli bedre. En god klem,latter og smil fra mine to sjarmtroll er alt jeg trenger i hverdagen, det andre betyr plutselig ikke så mye......

Det finnes ikke noe bedre en barnelatter fra disse to sjarmørene her:)

Tenker fremover..

Dagene går og det blir ikke så mye bloggskriving som jeg skulle ønske.

Endelig er thea frisk, og det letter et mors hjerte. Det har vært ei tøff uke med lite søvn,sykehus besøk og lege besøk. Thea endte opp med å reagere på medisinene hun fikk så kastet opp i to dager, ingen mat eller væske klarte å holde seg i magen. Jenta lå å klaget på hodesmerter og magesmerter, og jeg gikk inn i enda en runde med engstelse og fortvilelse. Alt hva denne lille jenta skal gjennom, og ikke minst så overvåker jeg henne hele tiden etter alt som har skjedd oppigjennom. Bruker så mye krefter og energi på å være urolig og redd. Lite søvn har det blitt og det merkes på kroppen. Heldigvis er jenta opplagt og fin nå etter vi sluttet på medisinen, og det er en lettelse for oss alle.

Jeg vet at feberkramper ikke er farlige, men uansett så blir man aldri vant til de. Det å se sitt barn i kramper og ikke minst bli helt blå og livløs..følesen kan ikke forklares. Føler man ser døden i "hvitøyet", og ikke kan gjøre noe som helst. Første gang hun fikk det lå hun i nesten 30min i kramper, og jeg trodde aldri hun ville bli seg selv igjen!
Dette er hennes 7ende anfall, så forsetter de blir det nok endel prøver og tester når hun nærmr seg seks år. Vi krysser fingre for at dette er noe hun vokser av seg.

Selv prøver jeg så godt jeg kan å komme meg tilbake fult i jobb, det er ikke lett. Føler meg presset rundt forbi, og jeg vil så gjerne. Kroppen bruker lang tid, og jeg håper og tror at en dag vil jeg være smertefri. Foreløpig går dagene til trening,jobb, og kiropraktor. Idag ble jeg henvist av legen til Osteopat/fysioterapi, jeg er desperat etter å få fikset kroppen..så alt skal prøves ut nå. Ny MR skal tas etter hvert for å se om prolapsen har trekt seg tilbake/ eller hvor mye den har trekt seg tilbake. Jeg er spent!

Leser stadig rundt om i artikler om mennesker som har fått prolaps, og mange blir gode igjen..men mange har også fått tilbakefall..jeg vil ikke dit! Jeg prøver å være positiv, men det er ikke  alltid like lett. Ser frem mot fine høst/vinterkvelder forand peisen med en god bok og mine to hærlige barn ved min side. De holder meg oppe og bringer mye glede i hverdagen min. Snart får jeg legge ut litt bilder av oppussingsprosjekt av gangen:) Vi er godt på vei..

Ha en fin dag alle sammen.

Det ble virkelig ikke vår uke

Vi har hatt en fantastisk ferie til Tyrkia, kom hjem søndag nå for ei uke siden.
Bading sol og sommer har virkelig gjort godt for kropp og sjel, og ikke minst for meg. Godt å kunne slappe av og unne meg litt selvpleie og late dager ved bassenget og stranda. Jeg og Thea dro på jentetur sammen med noen andre venninner m/barn.

Etter vi kom hjem har egentlig det meste IKKE gått som planlagt, uforutsette møter har dukket opp som jeg ikke har vært foreberdt på, mange tankerog følelser er satt igang. Er snart gått sykemeldt et år( har jo da jobbet mesteparten, men ikke kommet meg tilbake fult enda) og presset ligger der. Hva skjer videre, hva er beste for meg og ryggen, økonomi ja alt må tenkes gjennom og jeg føler meg litt presset opp i et hjørne. Bilen streika her forleden, dødt batteri...og da sa jeg at ting kan ikke bli verre denne uka.

Joda selvsagt..min stakkars lille jente ble syk på torsdag.
Kom hjem fra barnehagen med nesten 40 i feber, og var helt ute av seg selv og klagde på smerter i kroppen. Jenta sovnet i fanget mitt i over to timer og var glovarm. På kvelden fikk hun en  ny paracet i håp om at temperaturen skulle roe seg, endte opp med at hun var kvalm og kastet opp en gang. En time etter falt hun rett i feberkramper og jeg fikk bært henne i på badet og lagt henne i stabilt sideleie. Lille jenta mi var blå i hele ansiktet, fikk ikke puste og frådet fra munnen. Hadde heldigvis besøk av ei venninne som fikk tak i ambulansen. De kom ganske så fort og fikk lagt henne inn i sykebilen. Ferden gikk til sykehuset.
Tanker og følelser var overalt i hodet mitt, alt hva denne jenta skal gjennom. Hun var utmattet og sliten, og jeg var redd. Husker godt første gangen hun fikk sitt første feberkrampe anfall, da var hun borte fra oss i over 20 minutter og luftambulansen måtte hente henne. Den uendelige grusomme følelsen man går med når man ikke vet hva man kan gjøre eller hva som skjer er helt utmattende. Vi trodde at Thea aldri ville våkne og bli seg selv igjen...
Denne gangen gikk det bra, jeg visste hva jeg skulle gjøre og hjelpen var på vei. Jeg kan ikke takke ambulanse personell nok, de er fantastiske og gjør en kjempe jobb. Når de kom og hentet henne var det som jeg fikk puste igjen, ansvaret lå ikke i mine armer lengre.

Vi måtte gjennom blodprøver i natt, via tvang. Thea er livredd sprøyter, men det var viktig at de ble tatt. Jeg gikk ut på gangen, mens pappaen og tanten til Thea bisto. jeg var utmattet og sliten,hadde ikke mer energi...

Så denne uken har virkelig satt sine spor, men Thea er det viktigste ..alt det andre kan vente. Nå ligger hun hjemme , men har enda feber. Jeg går på vakt hele tiden og holder øye med henne hele tiden. Klarer ikke slappe av før feberen slutter å herje i kroppen hennes.
Alt hva disse små kroppene skal gjennom...jeg krysser fingre for bedre uker og måneder fremover. ...