Det ble virkelig ikke vår uke

Vi har hatt en fantastisk ferie til Tyrkia, kom hjem søndag nå for ei uke siden.
Bading sol og sommer har virkelig gjort godt for kropp og sjel, og ikke minst for meg. Godt å kunne slappe av og unne meg litt selvpleie og late dager ved bassenget og stranda. Jeg og Thea dro på jentetur sammen med noen andre venninner m/barn.

Etter vi kom hjem har egentlig det meste IKKE gått som planlagt, uforutsette møter har dukket opp som jeg ikke har vært foreberdt på, mange tankerog følelser er satt igang. Er snart gått sykemeldt et år( har jo da jobbet mesteparten, men ikke kommet meg tilbake fult enda) og presset ligger der. Hva skjer videre, hva er beste for meg og ryggen, økonomi ja alt må tenkes gjennom og jeg føler meg litt presset opp i et hjørne. Bilen streika her forleden, dødt batteri...og da sa jeg at ting kan ikke bli verre denne uka.

Joda selvsagt..min stakkars lille jente ble syk på torsdag.
Kom hjem fra barnehagen med nesten 40 i feber, og var helt ute av seg selv og klagde på smerter i kroppen. Jenta sovnet i fanget mitt i over to timer og var glovarm. På kvelden fikk hun en  ny paracet i håp om at temperaturen skulle roe seg, endte opp med at hun var kvalm og kastet opp en gang. En time etter falt hun rett i feberkramper og jeg fikk bært henne i på badet og lagt henne i stabilt sideleie. Lille jenta mi var blå i hele ansiktet, fikk ikke puste og frådet fra munnen. Hadde heldigvis besøk av ei venninne som fikk tak i ambulansen. De kom ganske så fort og fikk lagt henne inn i sykebilen. Ferden gikk til sykehuset.
Tanker og følelser var overalt i hodet mitt, alt hva denne jenta skal gjennom. Hun var utmattet og sliten, og jeg var redd. Husker godt første gangen hun fikk sitt første feberkrampe anfall, da var hun borte fra oss i over 20 minutter og luftambulansen måtte hente henne. Den uendelige grusomme følelsen man går med når man ikke vet hva man kan gjøre eller hva som skjer er helt utmattende. Vi trodde at Thea aldri ville våkne og bli seg selv igjen...
Denne gangen gikk det bra, jeg visste hva jeg skulle gjøre og hjelpen var på vei. Jeg kan ikke takke ambulanse personell nok, de er fantastiske og gjør en kjempe jobb. Når de kom og hentet henne var det som jeg fikk puste igjen, ansvaret lå ikke i mine armer lengre.

Vi måtte gjennom blodprøver i natt, via tvang. Thea er livredd sprøyter, men det var viktig at de ble tatt. Jeg gikk ut på gangen, mens pappaen og tanten til Thea bisto. jeg var utmattet og sliten,hadde ikke mer energi...

Så denne uken har virkelig satt sine spor, men Thea er det viktigste ..alt det andre kan vente. Nå ligger hun hjemme , men har enda feber. Jeg går på vakt hele tiden og holder øye med henne hele tiden. Klarer ikke slappe av før feberen slutter å herje i kroppen hennes.
Alt hva disse små kroppene skal gjennom...jeg krysser fingre for bedre uker og måneder fremover. ...