Maritas`verden

Maritas`verden
Hverdagsting ,interiør og foto

fredag 21. desember 2012

Juleferie

Endelig er juleferien kommet her i hus også, og den skal nytes selv om jeg vet det blir endel stress. Har fri frem til 1 juledag, da skal jeg på jobb. Blir rart å jobbe i romjula,men sånn er det å jobbe i kommunen. Blir nok litt godt også å få et lite avbrekk fra julemiddager, julelunsj, julefest osv........
Juleferien startet ikke så bra, da jeg sklei trappa istad,sitter nå her både gul og blå. Sa ungene måtte gå forsiktig i trappa, og vips der lå jeg på bunnen av trappa sammenkrøket. Håper bare jeg slipper unna med blåmerker og ikke problemer med ryggen.
 
Vi skal feire jul med mine brødre, og jeg gleder meg enormt mye. MIN familie, og det blir kos og avslappende. Ungene ska få kose seg maks, og jeg skal rigge istand julesokk til de alle sammen. Lørdag kommer alle de søte niesene mine, og de skal overnatte her. Både jeg og trollungene gleder oss enormt mye. Gamle tradisjoner hjemmenifra skal tas frem, og vi skal feire og hylle mamma som desverre ikke får oppleve disse flotte øyeblikkene med sine barnebarn.
 
Ønsker alle mine kjære og nærmeste en fantastisk flott jul, må dere nyte de små øyeblikkene og kose dere med familie og venner. Jeg er evig glad i dere alle sammen.

Thea Irene 2009
Juleklem fra meg(fant et gammelt julebilde av me å thea jula 08)

tirsdag 4. desember 2012

Heklerier

Ja har endelig funnet litt av motivasjonen til å starte opp heklingen min igjen. Denne gangen går det i grytekluter, og vaskekluter. Funnet inspirasjonen til noen på jobb, selv om de strikker disse gryteklutene.

Det finnes ikke noe mer koselig enn å sitte inne i høstmørket forand peisen med en god kopp te, og hekletøyet. Utrolig deilig når stillheten har senket seg over huset, og jeg kan legge beina på bordet og grave meg ned i hekleriene mine eller ei god bok.
Nå har jeg lyst til å lage noe inspirasjon til hjemmet, men har enda ikke helt funnet ut hva jeg vil gjøre.

Her er noen av hekleprosjektene:


Alltid koselig med småprosjekter som går litt unna.
Dagene går fremover, og jeg jobber godt over 50%, så håper at nyåret bringer med seg mye positivt og at helsa bare blir bedre. Veien hit har vært tøff og lang, men med familie og gode venner så har de klart å holde meg oppe og bringt mye positivt inn i livet mitt. En stor takk til alle mine gode venninner, dere vet hvem dere er og jeg setter enormt pris på dere alle sammen:)

Håper alle får en super dag, selv om minusgradene stiger ute. :)

tirsdag 27. november 2012

Hodet over vannet.

Ja nå nærmer det seg jul og en hærlig adventstid, og jeg gleder meg faktisk.
Nå har ikke idyllen alltid vært sånn da de siste årene før mamma døde var preget av mye sykdom, og jeg forbindte ikke jul med noe positivt. Nå har jeg barn selv, og jeg gleder meg over deres gleder, og vi lager våre egne tradisjoner. Ny og frisk start..

Vi feirer annen hvert år med mine brødre, og da er virkelig julestemningen på topp. Gleder meg litt ekstra da når min famile samles og vi bare hygger, mimrer og koser oss. Hadde aldri trodd at jul for meg skulle være And med tilbehør, men dette har da min svigerinne fra Danmark tatt med seg hjemmefra. Første jula med And..ja hva skal jeg si..en smule skeptisk og kritisk. Er selv vant til ribbe og lutfisk hjemmeifra, så dette er jo noe helt utenom det vanlige for oss. Når det er sagt, så er dette nå blitt en tradisjon, og jeg kan nesten ikke tenke meg en jul uten And.
Denne uka ska jeg sette meg ned og lage julekalender til ungene, og finne frem småpynt som skal settes frem til helga. Jeg er ikke så veldig glad i masse pynt til jul, men litt må vi ha og spesielt julepynt ungene har laget.
Tenkte også å få laget noen juledekorasjoner etterhvert, må bare finne frem det kreative hjørnet mitt først( hvor enn det befinner seg for tida). Visst noen har noen gode forslag til julepynt,dekorasjoner osv så skriv gjerne en kommentar.

Ellers blir det en hektisk desember, men skal uansett få tid til å kose meg med ungene og det som hører med juletiden fremover.

mandag 19. november 2012

Interiør

 
Ja denne kommoden har tidligere vært brun, jeg tok pussemaskinen og malekosten fatt. Her er da det endelige resultatet, må si meg veldig fornøyd. Den mangler knotter enda, men har ikke funnet de jeg vil ha enda. Tar gjerne imot tips visst noen vet om noen gode nettsider med retro knotter som skilelr seg litt ut.
Deler av stua, og skiltet på veggen har jeg fått av ei god venninne.
Det ene sofahjørnet. Sofaen er kjøprt på skeidar og er fra en dansk designer. Gleder me til å kunne få kjøpt retrostoler som hører til etter hvert.
Jeg er vel også litt inspirert av stjerner for tiden. Hylla er fra IKEA, og jeg liker den veldig godt. Jeg omøblerer og flytter mye på bilder i huset, og da er det greit med denne da det ikke blir så mye hull i veggen:)


Ganga ble et større prosjekt enn det jeg trodde, men gikk inn med godt mot og vi fikk ned all tapet og lister.
Mye støv og vasking, Thrana i farta:)

Og RESULTATET:
Nye lamper, nymalte lister,ny tapet og ny kleshenger. Er kjempem fornøyd med lys og fin gang. Det var verdt det. Lampene fikk vi av bestmor til Christer, de er fra Skeidar.

Vårt fantastiske system, det skal ivertfall ikke lønne seg å bli syk.

Ja etter mange runder og tanker, blogglesing og avisinnlegg kan man godt se at det ikke lønner seg i bli syk. Har aldri tenkt noe særlig over det selv, før jeg havnet i dette såkalte fantastiske systemet selv.
 
Det skal ikke lønne seg å bli syk eller få en diagnose man må leve med resten av livet eller for en kortvarig periode. Skjønner godt at noen kan utnyttte systemet, og de vil man selvsagt luke bort om man kan. Spørsmålet som stadig svirrer i hodet mitt, hva med oss som faller mellom to stoler da? Hva skal skje med oss, og skal vi bli "straffet" for å ha havnet i en situasjon man ikke ønsker?!
 
Min mor fikk diagnosen MS det jeg var liten, har i ettertid hørt om hennes kamp med nav systemet, sosialkontoret og kampen om å "overleve". Det å komme i en livsituasjon man ikke har kunnet forutse har jeg nå skjønt straffer seg. Mamma hadde utallige kamper, og jeg forstår hennes frustrasjon,redsel og utmattelse. Hennes kamp var lang og hun var tøff og sto i det, til tross for at hun var veldig syk.
 
Hvorfor er systemet laget sånn? Hva med de svakeste leddene som ikke orker eller klarer å stå på sitt, de gir opp kampen pga belastningen blir for stor?
Jeg tror ingen ønsker å bli syke, og jeg kjenner jeg blir rett og slett sinna inni meg. Når man kjempe til daglig for å komme gjennom en ellers så tøff hverdag med smerter,redsel,angst hva det måtte være, så må man i tillegg ha krefter til å jobbe seg gjennom et system som ikke gir rom for å være syk.
 
Hva med oss som ønsker å jobbe, hva med oss som kjemper daglige kamper for å komme tilbake til hverdagen? Hva med oss som ønsker, men vi får ikke den tiden vi trenger?!
Som jeg harskjønt det må mange blogginnlegg så skriver mange at som sykemeldt i over et år, så begynner mulighetene å skrante inn. Sykemeldingsperioden er over og man får kniven på strupen.
 
Selv synes jeg at grensa på et år er for lite. Hva med de som trenger litt ekstra tid og er godt tilbake i jobb..bare ikke fult. Hva med de som er sykemeldt 20% og har jobbet seg nesten helt tilbake til jobb, men må sykemelde seg 50% for å ha krav på arbeidsavklaringspenger for det resterende man ikke kan jobbe enda. Når jeg ser det slik på papire gir det INGEN mening i det hele tatt, det vil jo da si at man i realiteten kan jobbe mer, men man blir straffet for det resterende man ikke kan klare...og da må legen sykemelde deg mer for at du skal ha krav på penger?! Hvor er logikken?
 
Nå er ikke jeg helt inn i disse reglene enda, selv har jeg lest over det som står på nav sine sider og jeg har forhørt meg med andre. Kjenner jeg blir rimelig oppgitt over hvordan systemet vårt fungerer, og vi er kommet til 2012.
Selv har jobben min tilrettelagt det de kan, og jeg er nesten helt tilbake i jobb, men de resterende 20% jeg ikke enda klarer..ja de skal jeg bli straffet for. Har jobbet hardt for å komme hit jeg er idag, og målet mitt var å være fult tilbake i jobb nå i desember, men jeg kan ikke bare skru på en bryter og si: Nå skal jeg være frisk!!
Ser mange føler seg presset til å forte seg tilbake til jobb når sluttdatoen for sykepenger opphører, og da tenker jeg: Hvem tjener på dette? INGEN, og ivertfall ikke den sykemeldte. Uforutsigbarehet,sårbarhet,tanker,redsel og angst...ja jeg kan godt forstå at mange sitter igjen med disse tankene når systemet begynner å lukke igjen dørene. Både jobb og nav er pliktige til å følge den sykemeldte opp og tilrettelegge så godt det lar seg gjøre, men når man har gjort dette for en periode så virker det som systemet bare gir deg opp. Leste akkurat over et innlegg om ei som var operert og hadde gått over sykemeldingsperioden sin, joda jobben gav henne sparken. (Nå leste jeg ikke detaljer), men jeg kjenner magen vrenger seg av sinne. Mamma ble straffet for å få MS, og sleit daglige kamper for å holde seg på beina og ta vare på tre barn. Ikke kunne hun jobbe, og hadde ikke mange rettigheter på sin side...nå blir jeg bare lei meg av å tenke på hvordan hun til tider har hatt det. Nå er vi i 2012, og jeg kjenner på ulik følelser og redsel på veien fremover...og tenk hvordan systemet var på 1990 tallet.
 
Hva vil jeg med dette innlegget? Jo jeg vil belyse et stort og vidt tema som sikkert veldig mange der ute kjenner seg igjen i. Man føler seg maktesløs, og mange gir opp. Mange sitter med funksjonshemmede barn,syke foreldre eller har havnet i en uønskelig livssituasjon og kjemper daglige kamper i hverdagen for å "overleve". Jeg beundrer dere, jeg beundrer de sterke menneskene der ute, og jeg beundrer de som fighter seg gjennom en ellers så tøff hverdag.
 
Jeg heier på dere alle.Man skal jamme væe frisk for å være syk....
 

mandag 29. oktober 2012

Livet som mamma kan til tider koke litt over, men det er verdt ALT

Velkommen til kaoset til familien Andersen/Thrana.
Dagene flyr avsted og jeg føler jeg ikke rkker over noe som helst for tiden. Det er avtalr her og der, og syntes stadig loggboka er overfylt av ting som må huskes.

Thea driver med svømming på mandagene og på torsdagene er det barenidretten, og dagene er ellers fylt med trening,jobb og daglige gjøremål. Syntes stadig jeg løper rundt her hjemme og rydder i leker,tøy og ellers det ungene drar med seg hjem fra trening og barnehage. Ikveld satt jeg meg ned etter ungene var lagt og tittet rundt meg. Gulvet var fylt med leker,puzzle spill, avvreng tøy og brødsmuler.Hver kveld driver jeg med maraton rydding etter ungene er lagt, men til hvilken nytte? Neste dag ser det likedan ut, og kveld etter kveld driver jeg med samme maraton rydding. Tøy renner over i dunkene, og når jeg endelig kan se bunnen..ja da fylles de jammen opp til randen igjen. Så er det på`an igjen med fulle maskiner som durer i flere timer for å få unna enda en dunk med tøy. De dagene huset skinner er faktisk på dagtid(ungene i barnehagen) eller sent på kvelen(da de sover), merkelige greier det der egentlig. Så har forstått at denne husmor tilværelsen vil vedvare helt til ungene har flyttet ut av hus. Idag hadde vi ris som tilbehør til middagen, og jeg sier hver gang til meg selv:"Nå er det lenge til neste gang!!" Johannes klarer på en merkelig måte å få med seg risen rundt i hele huset, ikke nok med at ungen er full av ris..men gulv,leker og diverse andre ting gir meg en pekepinn hvor den gutten har vært. MEN når alt kommer til alt, så er det jammen en stor glede og kunne gjøre nettopp disse tingene også. Gleden av og ha to friske og flotte barn som skaper liv i disse fire veggene, de gir meg glede og motivasjon til å komme meg gjennom hverdagen. De gir livet mening og mål, og ikke minst..de setter preg på en ellers så hektisk hverdag. Ingen dager er like i Andersen/Thrana huset, noen dager er fylt med latter, glede og godt humør..andre dager derimot kan være fylt med tårer,skrik, krangling og masse snørr.
Jeg kunne aldri vært foruten dette kaoset her hjemme, livet gir mening og de gir meg så uendelig mye. For meg har dette vært et tøft år med mye smerte,tårer og fortvilelse. Samtidig som det har gitt meg glede og troen på at ting vil/ville bli bedre. En god klem,latter og smil fra mine to sjarmtroll er alt jeg trenger i hverdagen, det andre betyr plutselig ikke så mye......

Det finnes ikke noe bedre en barnelatter fra disse to sjarmørene her:)

onsdag 10. oktober 2012

Tenker fremover..

Dagene går og det blir ikke så mye bloggskriving som jeg skulle ønske.

Endelig er thea frisk, og det letter et mors hjerte. Det har vært ei tøff uke med lite søvn,sykehus besøk og lege besøk. Thea endte opp med å reagere på medisinene hun fikk så kastet opp i to dager, ingen mat eller væske klarte å holde seg i magen. Jenta lå å klaget på hodesmerter og magesmerter, og jeg gikk inn i enda en runde med engstelse og fortvilelse. Alt hva denne lille jenta skal gjennom, og ikke minst så overvåker jeg henne hele tiden etter alt som har skjedd oppigjennom. Bruker så mye krefter og energi på å være urolig og redd. Lite søvn har det blitt og det merkes på kroppen. Heldigvis er jenta opplagt og fin nå etter vi sluttet på medisinen, og det er en lettelse for oss alle.

Jeg vet at feberkramper ikke er farlige, men uansett så blir man aldri vant til de. Det å se sitt barn i kramper og ikke minst bli helt blå og livløs..følesen kan ikke forklares. Føler man ser døden i "hvitøyet", og ikke kan gjøre noe som helst. Første gang hun fikk det lå hun i nesten 30min i kramper, og jeg trodde aldri hun ville bli seg selv igjen!
Dette er hennes 7ende anfall, så forsetter de blir det nok endel prøver og tester når hun nærmr seg seks år. Vi krysser fingre for at dette er noe hun vokser av seg.

Selv prøver jeg så godt jeg kan å komme meg tilbake fult i jobb, det er ikke lett. Føler meg presset rundt forbi, og jeg vil så gjerne. Kroppen bruker lang tid, og jeg håper og tror at en dag vil jeg være smertefri. Foreløpig går dagene til trening,jobb, og kiropraktor. Idag ble jeg henvist av legen til Osteopat/fysioterapi, jeg er desperat etter å få fikset kroppen..så alt skal prøves ut nå. Ny MR skal tas etter hvert for å se om prolapsen har trekt seg tilbake/ eller hvor mye den har trekt seg tilbake. Jeg er spent!

Leser stadig rundt om i artikler om mennesker som har fått prolaps, og mange blir gode igjen..men mange har også fått tilbakefall..jeg vil ikke dit! Jeg prøver å være positiv, men det er ikke  alltid like lett. Ser frem mot fine høst/vinterkvelder forand peisen med en god bok og mine to hærlige barn ved min side. De holder meg oppe og bringer mye glede i hverdagen min. Snart får jeg legge ut litt bilder av oppussingsprosjekt av gangen:) Vi er godt på vei..

Ha en fin dag alle sammen.

fredag 5. oktober 2012

Det ble virkelig ikke vår uke

Vi har hatt en fantastisk ferie til Tyrkia, kom hjem søndag nå for ei uke siden.
Bading sol og sommer har virkelig gjort godt for kropp og sjel, og ikke minst for meg. Godt å kunne slappe av og unne meg litt selvpleie og late dager ved bassenget og stranda. Jeg og Thea dro på jentetur sammen med noen andre venninner m/barn.

Etter vi kom hjem har egentlig det meste IKKE gått som planlagt, uforutsette møter har dukket opp som jeg ikke har vært foreberdt på, mange tankerog følelser er satt igang. Er snart gått sykemeldt et år( har jo da jobbet mesteparten, men ikke kommet meg tilbake fult enda) og presset ligger der. Hva skjer videre, hva er beste for meg og ryggen, økonomi ja alt må tenkes gjennom og jeg føler meg litt presset opp i et hjørne. Bilen streika her forleden, dødt batteri...og da sa jeg at ting kan ikke bli verre denne uka.

Joda selvsagt..min stakkars lille jente ble syk på torsdag.
Kom hjem fra barnehagen med nesten 40 i feber, og var helt ute av seg selv og klagde på smerter i kroppen. Jenta sovnet i fanget mitt i over to timer og var glovarm. På kvelden fikk hun en  ny paracet i håp om at temperaturen skulle roe seg, endte opp med at hun var kvalm og kastet opp en gang. En time etter falt hun rett i feberkramper og jeg fikk bært henne i på badet og lagt henne i stabilt sideleie. Lille jenta mi var blå i hele ansiktet, fikk ikke puste og frådet fra munnen. Hadde heldigvis besøk av ei venninne som fikk tak i ambulansen. De kom ganske så fort og fikk lagt henne inn i sykebilen. Ferden gikk til sykehuset.
Tanker og følelser var overalt i hodet mitt, alt hva denne jenta skal gjennom. Hun var utmattet og sliten, og jeg var redd. Husker godt første gangen hun fikk sitt første feberkrampe anfall, da var hun borte fra oss i over 20 minutter og luftambulansen måtte hente henne. Den uendelige grusomme følelsen man går med når man ikke vet hva man kan gjøre eller hva som skjer er helt utmattende. Vi trodde at Thea aldri ville våkne og bli seg selv igjen...
Denne gangen gikk det bra, jeg visste hva jeg skulle gjøre og hjelpen var på vei. Jeg kan ikke takke ambulanse personell nok, de er fantastiske og gjør en kjempe jobb. Når de kom og hentet henne var det som jeg fikk puste igjen, ansvaret lå ikke i mine armer lengre.

Vi måtte gjennom blodprøver i natt, via tvang. Thea er livredd sprøyter, men det var viktig at de ble tatt. Jeg gikk ut på gangen, mens pappaen og tanten til Thea bisto. jeg var utmattet og sliten,hadde ikke mer energi...

Så denne uken har virkelig satt sine spor, men Thea er det viktigste ..alt det andre kan vente. Nå ligger hun hjemme , men har enda feber. Jeg går på vakt hele tiden og holder øye med henne hele tiden. Klarer ikke slappe av før feberen slutter å herje i kroppen hennes.
Alt hva disse små kroppene skal gjennom...jeg krysser fingre for bedre uker og måneder fremover. ...

søndag 9. september 2012

Ikke lett å rekke alt

Ja da er det en stund siden jeg har fått blogget. Hverdagen løper fra oss, og det er mye man skal rekke.
Thea har begynt på barneidretten, noe som var en milepæl her i huset. Hun er jammen blitt så utrolig stor både mentalt og fysisk. Plutselig starter hverdagen vår med kjøring til å fra aktiviteter,jobb og ikke minst alt det andre som følger med. Vi søkte Thea inn  på svømming for t år siden, og plutselig kom hun nå inn der også. Vi gleder oss og det gjør hun også.

Selv har jeg enda ryggvondt og dager som er dårlige, men jeg føler jeg går den rette veien. Har akkurat økt jobbdagene med tre dager istedet for to, dette er også en stor glede for meg. Jeg håper jeg kan være tilbake i fult arbeid innen 2012 er over...så får vi se hva som skjer.

Det er ikke så lett å rekke å holde bloggen ved like, men skal prøve å få tatt meg tid. Nå skal snart strikketøye og hekletøyet frem så da blir det nok litt bilder etter hvert. Høsten er kommet og merker godt det er kaldere ute,da er det jammen koselig med fyr i peisen, strikketøyet eller ei god bok. Håper høsten bringer med seg mye glede og innekos.

søndag 19. august 2012

Verdens fineste gutt er 2 år idag.

Jeg kan ikke tro det, jeg kan bare ikke forstå at det allerede er gått 2 år.

Våknet idag til en liten blidfis som ligger i senga og leker med bilene sine, for to år siden lå jeg på sykehuset på denne tiden..med rier.

Det er så rart å tenke tilbake på for det føles som det var igår, men lille røveren vår er ingen liten røver lengre..han begynner å bli en gutt med stor personlighet.
Nøyaktig to år siden hadde vi tilbringt et døgn på sykehuset pga vannavgang og jeg sov ingenting denne natta, var så spent.
Jeg hadde en fantastisk jordmor som skulle følge meg opp og hun var fast bestemt på at Johannes skulle komme ut før vakten hennes var ferdig. Riene begynte kraftig kl 10.00 idag for to år siden, selv hadde jeg gått med maserier i noen uker..slitsomt.
Det var mye som skjedde denne dagen på fødestua så jeg og Christer ble mer eller mindre overlatt til oss selv da jordmoren jeg hadde måtte på et møte. Fikk ei anna jordmor som jeg ikke likte noe særlig og siden jeg var andre gangs fødende ble vi for det meste på rommet alene. Jeg og lystgassen!
jordmor sjekket åpningen min 4cm, så dette ville ta litt tid sa hun. Ba om epidural, så hun gikk for å ordne det! Hun var borte over en halv time, og jeg sa til Christer at nå kommer han snart. Da jordmor kom inn for å gjøre klart til epidural hadde jeg allerede 9cm åpning, og alt ble ganske kaos et øyeblikk. Ingenting var gjort klart, og NÅ skulle han komme.
Etter 2-3 press kom gutten vår i rakettfart, en velskapt og flott gutt. Thea var 3060gr da hun ble født, og Johannes var nesten 3800gr, en kraftkar i forhold.

Fødselen tok 2 timer..to intense timer...men alt gikk kjempe bra. Endelig to barns mamma, til verdens fineste barn. Overlykkelig! En jente og en gutt, vi var komplett!




En gutt med stor personlighet som vet hva han vil, og han er vår solstråle....Hipp Hurra for gutten vår Johannes.

torsdag 9. august 2012

Barn og sprøyteskrekk

Ja som overskriften sier så har vi ei jente på 4 år, som har sprøyteskrekk. Thea har vært mye syk fra hun var nyfødt og sprøyter,blodprøver,stikk ja det har egentlig aldri vært noe problem..ikke før nå. Rett før sommeren skulle vi ned til legen og ta blodprøver av henne, dette pga hun har slitt så med tett neste,rennende øyne og utslett. Vi har tenkt at hun kan være allergisk mot pollen, og hest siden hun som regel får dette på Gården til bestefaren. Da vi skulle inn å ta blodprøve endret plutselig Thea seg fra å være rolig, til å bli helt hysterisk. Hun gråt og skreik og ville absolutt ikke sitte stille! Jeg begynte å stresse og kjenne at dette her går bare ikke..så vi gikk. Lot det gå noen dager så dro vi ned igjen og jenta var godt forberedt på at hun skulle få is og en leke etter blodprøvene var tatt. Hentet henne i barnehagen og Thea var med å kjøpte plaster som vi skulle ha med inn på legekontoret. Da vi kom inn satte hun seg ned, men med en gang sprøyta og strammebåndet kom fikk hun panikk. Thea ville at jeg skulle ta først, så det gjorde jeg. Hun kikket nøye på hva de gjorde og alt gikk kjempe fint, men hun BLÅ nektet på å gjøre det selv. Enda en gang måtte vi ta med papirene og dra hjem uten blodprøvene, uttalige forsterkninger og lange samtaler har ikke fungert. Så vi gikk en slitsom sommer i møte med masse medisiner, og Thea så ikke ut i ansiktet.

Jeg har bare lagt "ballen" ligge, og håpt at dette skulle gå over. Ikke har vi tvunget henne til noe, og jeg har snakket lenge med henne i forkant av hva som skjer, og hva de skal gjøre med blodet hennes.
Nå som vi skal til Tyrkia ble det plutselig snakk om at man burde vaksinere seg når man skulle reise ned dit, jeg kjente nesten klumpen i magen kom. Enda en omgang med sprøytesnakk og prøve å roe den stakkars jenta ned. Thea kom hjem fra barnehagen her forleden og jeg satt meg ned og fortalte at vi burde ta vaksine nå som vi skulle ut å reise...jenta falt sammen i gråt. Hun lå på sofaen og rullet seg sammen i et hjørne...svaret jeg fikk: Jeg vil ikke bli med på tur alikavel jeg mamma, jeg vil bli hjemme! Da forsto jeg virkelig hvor vanskelig dette er for Thea.

Som mor føler man seg hjelpesløs og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hun er virkelig redd og jeg ser at det er realistisk. Jeg tror ikke hun er redd for selve sprøyta , men selve opplegget rundt alt sammen. Det er sårt! Det som gjør det ekstra vondt for meg er at jeg er livredd for at hun skal bli syk. Redd for å måtte "dope" henne ned med unødvendige medisiner for at hun skal kunne få tatt blodprøver, jeg er redd hun skal slite med dette oppigjennom, og jeg er redd for at vi kanskje kommer i en situasjon der hun faktisk MÅ ta sprøyte og valget er å holde henne fast. Det er det siste jeg vil!
Vi har aldri hatt problemer med dette før, og jeg har alltid vært så glad for at det har gått så smertefritt med slike ting hos mine små. Spesielt når du sitter på legekontoret og hører barn skriker og hyler til pusten tar de....nå er vi kommet dit! Jeg spør mange om råd, men lite råd jeg får..jeg håper bare dette vil bedre seg med tiden og at hun ikke vil forbinde et legekontor med noe negativt.
Som mor vil man bare at barna skal ha det bra, så jeg har bestemt meg for at vi ikke skal ta noen vaksine, det er ikke livsviktig..men en dag må vi gjennom en "fight" der blodprøve er nødvendig..og jeg gruer meg virkelig til den dagen. Det jeg vet jeg kan gjøre er å være der for henne, støtte og hjelpe henne og ikke minst være fortåelsesfull.

onsdag 8. august 2012

Tilbake til hverdagen

Da har hverdagen starter hos thrana/Andersen igjen..og jeg må si...det er jammen litt godt også.
Både voksne og barn har nok kjent på den siste uka at det skulle bli godt med en normal hverdag igjen. Ungene løp inn i barnehagen, og jeg måtte nesten heise flagget her hjemme da roen hadde senket seg her på mandag. Det var deilig å nyte stillheten, men samtidig rart da man har gått oppå hverandre i tre uker.

Det har vært en flott sommer med mye familietid og vennetid, noe som har vært godt for kropp og sjel. Vi har virkelig fått brukt tiden godt isammen med ungene. Dagene har gått til mye lek og kos, men vi har også hatt hyling,skriking,mas og gnål..men sånn er det. Tålmodigheten min er blitt satt på prøve endel ganger, spesielt med eldste jenta her i hus. Hun er kan være så uendelig sta,samtidig som hun kan være verdens snilleste og søteste trollunge. Johannes har begynt å ta litt fra søster, så her er time out introdusert for han også. Noe som virkelig fungere! Heldigvis er det flere positive dager enn negative.

Igår var første jobb dag etter ferien, og det gikk greit. Ryggen kjenner det, men utrolig godt å komme igang igjen og treffe flotte kollegaer.
Planer for høsten er tur til tyrkia med flotte venner, samt endel oppussing av gang og kjøkken. Går en spennende høst i møte..

søndag 22. juli 2012

Sommerferie, og vi nyyter den...

Skal si ferien går fort, allerede hatt ei uke fri. Vi startet ferien med en tur til Danmark med gode venner. Turen ned med båten, ja kaotisk da vi glemte vogna  til Johannes i bilen. Han var turbo hele turen, så ikke mye avslapping for mammen eller pappaen. Første dagen i Blokhus gikk til å komme seg til rette i hyttene og bade med ungene, fantastisk.

Fårup var en stor slager for både voksne og barn, og etter endel timer der var vi alle ganske godt forsynt. Fire deilige dager i flotte og forblåste Danmark.
En god start på ferien, og ungene har kosa seg masse, men som det sies: Borte bra, men hjemme best!!

Resten av ferien skal gå til bading,soling,båtlivet og ellers bare nyte den lille familien. Livet er hærlig!

søndag 8. juli 2012

Jeg er den jeg er sånn er det bare..

Jeg er en av de som nå går innenfor kategorien langtidssykemeldte. Grunnen til at jeg vil skrive et innlegg om dette er for å belyse nettopp dette temaet , og ikke minst sette ord på det å fakttisk være sykemeldt i dagens samfunn. Dette er en av temaene som preger hverdagen min, og jeg kjemper meg stadig gjennom de kommentarene folk kan slenge ut eller de blikkene man får.

Dagen endret seg 21 Nov.2011 da jeg gikk fra å være frisk,aktiv å være i jobb og ikke minst ha kontroll.Til å havne under kategorien sykemeldt,svak,sliten og ikke ha kontroll. 
Det som var godt å vite når jeg ble sykemeldt var at det var en grunn til det, jeg hadde svaret på papiret. Dagen jeg fikk vite at det viste seg å være en middels prolaps som utgjorde symptomene, ja jeg tror det var en gledes dag. Tankene om Ms kunne jeg slå fra meg, og jeg visste at at det var en grunn til at jeg hadde disse smertene..det var ikke bare i hodet mitt..

Veien har vært lang, og enda føler jeg veien gror igjen foran meg. Mye er tatt fra meg, men mye har jeg lært. Oppi alt sammen møter man plutselig veggen der det ikke bare er sykdommen som gjør en sliten, men også påkjenningene..psykisk. Det å ikke kunne fungere optimalt,syte og klage til alle rundt seg er heller ingen god følelse. Fra å være en sprudlende,positiv og aktiv jente og til å falle på¨"bunnen", ja det har jammen gått fort. Veien fra himmel til helvette kan være kort og skjer i løpet av sekunder...

Selv har jeg vært en av de som har stigmatisert sykemeldte eller de som ikke jobber. jeg har aldri kunne forstått eller sett for meg et liv hjemme og hvorfor folk heller ville valgt det enn å være i jobb. Jeg fant en artikkel der jeg så dette:

"Langtidssyke er en gruppe mennesker som møter mange fordommer og som kan trigge svært ulike følelser og tanker hos andre. Langtidssyke blir ofte dyttet inn i en av tre bokser:
A. Du er lat eller unnasluntrer. Du er på ferie og egentlig ikke syk.
B. Du er ikke annet enn din sykdom eller din diagnose. For slikt får en raskt et «offerstempel».
C. Du er en helt som kravler deg på beina, tross alle odds, og mot alle vinder, du er et forbilde alle skal leve opp til. Itno´knussel! En helt – og slikt vil gamle Norge ha!"(http://mariasmetode.wordpress.com/2011/09/07/offer-unnasluntrer-heltinne/)


Og jeg kjenner meg mye igjen i dette hun skriver i artikkelen sin. Det å bli stigmatisert eller sett ned på gir utslag for mange ulike følelser i kroppen som jeg faktisk ikke visste var der. Selv trodde jeg at denne "reisen" skulle bli lett å komme gjennom når jeg hadde god støtte fra familie og venner. Selvsagt er jeg kommet langt, men jeg har jammen møtt på endel hinder på veien. Jeg vil jobbe og jeg ser på meg selv som kategori c i utdraget jeg har funnet. Jeg gir ikke opp selv om jeg møter motgang eller har dårlige dager. Det som gjør veien tøffere er at mange mennesker man møter ikke tenker gjennom hva de sier, det å slenge ut en kommentar ut av det blå kan faktisk være utrolig sårende og krenkende for den det gjelder. Etter jeg ble sykemeldt har jeg fått et annet syn på de som faktisk er det, ofte har jeg ikke kunne sett grunnen for at man er sykemeldt, men...man skal være forsiktig. Dagens samfunn har lett for å latterliggjøre og mistenkeliggjøre langtissyke, og debatten er stor. Fler og fler blir sykemeldte pga psykiske lidelser eller rett og slett utbrenthet som er noe som ikke kan sees på en person. Så man skal være var med å stigmatisere eller rakke ned på mennesker da dette utgjør en enda større belastning for de det måtte gjelde. Selv er jeg ikke sykemeldt pga utbrenthet, men det er mange kategorier der ute. Plutselig kan det være akkurat du som havner i denne situasjonen en periode i livet, derfor vil jeg at folk skal sette seg ned og tenke litt gjennom nettopp dette. Tenk heller gjennom hva du kan gjøre for å bedre tilværelsen for de det gjelder, tenk gjennom hva du sier før du sier det..og mange ganger så tenker jeg la heller vær å si noe i det hele tatt.
Nå er ikke jeg noe ekspert på dette feltet så jeg skal ikke skrive en hel del om det, men uansett om man er sykemeldt for det ene eller det andre så vil jeg bare få frem poenget at vi er likeverdige mennesker vi også. Vi er mange som kjempe tøffe "kamper" for å komme oss ovenpå eller komme oss gjennom en sykdomsperiode. Mange trenger bare den lille ekstra hånda så kan man klare hverdagen lettere, noen trenger lengre tid..vi er forkjellige og mange av oss gir ikke opp så lett. For min egen del vet jeg at en dag er jeg tilbake fult i jobb, det er målet mitt. Målet mitt er ikke å sitte hjemme med beina på bordet og drikke kaffe hver dag, jeg vil bidra til samfunnet og jeg vil kjenne mestringsfølelse som alle andre.Jeg jobber meg gjennom hverdagen både psykisk og fysisk!

Selv om folk gir meg blikk eller kommentarer, bøyer jeg meg over det. Jeg bryr meg ikke om hva folk mener lengre, men jeg bryr meg om meg selv og min helse. Så til alle dere som er der ute som er i samme situasjon eller lignende, dere kommer gjennom det og vi er flere i samme "båt".

Med dette innlegget vil jeg ikke rakke ned på noen, men vi alle stigmatisere uansett hva det måtte være, men noen ganger må man faktisk havne litt i samme båt før man egentlig får opp øynene.


"Det er viktig å få lov til å være sykemeldt når man er det, uten å i tillegg måte bære på skam og skyldfølelse!!"


onsdag 4. juli 2012

Går litt treigt med bloggen om dagene..

ja det er ikke så lett å skal rekke alt i hverdagen. Føler det skjer noe hver dag, jobb, avtaler, syke barn, og alt mulig annet man skal rekke. Bloggen blir litt nedpriorotert, og dataen er på vei i søpla snart. Så blir nok bedre når jeg får ordnet meg en ny en der jeg faktisk kan se hele skjermen, og ikke har fult av streker og blekk utover den ene siden av skjermen:/ Lille trollungen sto plutselig å hoppet oppå dataen her for ei stund siden, og det gjorde nok utslaget.
Ellers har jeg hatt noen dårlige dager med endel ryggvondt, men det har jo sin grunn pga oppussing av kjøkkenet. jeg tar det i etapper , så får Christer ta det tyngste.
kjøkkenet hadde en kaffe latte farge , så fikk jeg lyst til å male det i en gråfarge. Taket er grunnet og skal males helt hvitt, benkplata skal skiftes ut med en lys trefarge og gulv skal legges. Tror det blir riktig så fint. Deilig med noe nytt og oppfriskende:)

Håper alle får en strålende uke.

mandag 25. juni 2012

Turer i Skog og Mark.

Enda en helg er over for denne gangen.
I helga feiret vi min bror og svigerinnes bursdag, utrolig deilig å komme seg ut. Barnevakten kom ganske tidlig så vi vi slappet av hjemme før det braket løs. Etter lørdagens utskeiielser var søndagen en meget "tøff" dag, trøtt og hodeverk. En lærer aldri:)
Så søndagen måtte jeg ut i skog og mark lufte hodet og pleie kroppen, finnes ikke noe bedre enn regn og natur:) Planen var å gå innover mot Flørenes, men så tok jeg og ei venninne og kasta oss innover en skogvei mot Fløresteinen istedet.
Nå har vi bestemt oss for å sette opp plasser vi vil gå til, så nå er det bare å få handlet inn godt med turtøy og gode tur sko:)




Ikke minst utrolig deilig for ryggen, så dette skal gjentas. Burde bli så mye flinkere til å gå turer i skogen, så nå har jeg satt meg mål fremover..de fleste topper og fjell her i Lillesand skal nås:) og så er det jammen god terapi for kroppen å kunne lufte tankene litt..
Ha en flott uke alle sammen.

fredag 22. juni 2012

Vennskap..


Betydningen av et vennskap for meg...

Ofte når vi er gjennom epoker i livet så er det vennene våres som gir oss den støtten og det lille ”ekstra” dyttet for og komme opp bakken igjen. Selv har jeg hatt mange tøffe epoker i livet, der vennene mine har hatt stor betydning. Vennene mine har gjerne gitt meg trøstende ord, råd og veiledning på veien slik at det er lettere å nå bakketoppene. Slik har nok de aller fleste det. Man ringer gjerne en venn når man vil lette på ”trykket”, dele en glede, dele sorg eller bare ha en trøstende skulder å gråte på.

Mine venner er det som betyr mest for meg (visst man ser bort ifra den lille familien jeg har), vennene ser jeg på som min ”store” familie. Vennskap for meg har stor betydning i hverdagen og det er de jeg deler alt med.

Det finnes mange definisjoner på hva en venn virkelig er, men til syvende og sist er det ens egen definisjon som beskriver det man ser i en sann venn. For min del betyr venn for meg kjærlighet, tilhørlighet og ikke minst trygghet. Det å kunne være trygg på et vennskap og vite hvor den andre personen står betyr enormt mye. Noen venner snakker jeg daglig med mens andre kan det gå dager imellom, men vi vet alltid hvor vi står. Noen venner har jeg hatt siden ungdomskolen/videregående, og det er nok de som jeg står nærmest. Det er disse vennene som har opplevd mine svake sider, og det er nok de som har sett hvordan det er å leve med to syke foreldre. Når dagene har vært tunge så har de vært der, når jeg har trengt og ”rømme” hjemmefra har de alltid hatt døra åpen. Det er dette som er ekte vennskap for meg, de svikter ikke når det kommer motgang…i motgang blir vi sterkere sammen.

Grunnen til at jeg skriver om dette temaet er for å belyse og ikke minst vise hvor mye mine venner betyr for meg.  De gir meg den styrken til å komme videre når dagene blir tunge, og ikke minst glede seg over mine gleder.  Grunnen til at bloggen har stått litt stille er nettopp på grunn av dette, ukene har vært preget av mange gleder, men også en del tunge dager med dårlige nyheter. Da har vennene mine vært gode å ha. Selv følte jeg at ting begynte å gå veldig bra dette med rygg og alt, men så kom det en del dårlige nyheter på toppen av dette. Som ei venninne sa til meg, når man har nådd bunnen, er det kun en vei igjen, og det er OPP!  Og jeg kan ikke si meg mer enig, gode og kloke ord på veien videre.

Det er ikke alltid man vil venner skal gi deg en hel masse belæringer om hva man burde gjøre, skal gjøre osv..noen ganger betyr det så uendelig mye med bare noen trøstende og forstående ord. Bare å få en melding om at ”Jeg forstår deg”, eller ”Jeg er glad i deg   kan være mer enn nok.  Hele livet har jeg vært avhengig av mine venner, de har gitt meg pusterom og ikke minst mulighet til å være meg selv. Det å leve med to syke foreldre har vært tøft for både meg og brødrene mine, men vi har kommet oss godt ut av det. Selv har jeg lært mye på den tøffe veien, og jeg gir ikke opp så lett.  De dagene som har vært veldig tøffe har jeg alltid hatt venner som har støttet meg opp, slik at jeg ikke skulle kollapse, jeg takker dere alle for det.  Mamma døde av Ms da jeg var 18 år, det var en kaotisk tid i livet mitt, og verden sto åpen. Jeg var mye usikker og følte meg veldig mye alene med de valgene jeg skulle ta, ikke minst da min far har diagnosen Bipolar Lidelse. Så ting hjemme hos oss har vært preget av mange turbulente dager, men samtidig har jeg også hatt flotte år sammen med mine foreldre.

Mine venner har gitt meg et pust i hverdagen, de har godtatt meg for den jeg er og de har ikke viket unna. De vennene jeg har mistet på veien, har jeg innsett ikke har vært de som skulle være mine nærmeste og trofaste venner den dag i dag.  Det er viktig å finne de oppriktige og trofaste vennene, for  til syvende og sist så er det de som  vil lyse opp hverdagen og løfte deg opp når du trenger det.

Fant dette ordtaket:

” En falsk venn er som en skygge. I solskinn kan en aldri bli kvitt ham, i gråvær er han sporløst forsvunnet.”
Så dette er et innlegg til alle mine gode venner der ute, dere er fantastiske og jeg verdsetter dere enormt mye.
-Marita-
Dagens råd: Har du en venn du tror på , besøk ham ofte , for det gror kratt og høyt gress på den vei som ikke vandres...
(Håvamål)

tirsdag 12. juni 2012

omgangsyka inntok huset vårt uten forvarsel..

Ja vi har virkelig fått kjent på den omgangsyka nå. Etter barnehageavslutning torsdag forrige uke, begynte natta med spysyke hos Lillemann. Ungene har en tendesn til å bli syke når pappaen jobber natta, det slår liksom aldri feil. Så Johannes fikk skikkelig kjenne på det, han som aldri er syk og aldri har hatt omgangsyka. Gutten var likblek og helt fra seg stakkars, da er mammas trøstende fang en god plass å være. Vi benket oss nede foran animal planet og bøtta ved siden av oss. Det ble en lang natt, men dagen derpå var Johannes full av energi og virkelig klar for en ny dag, det var ikke jeg! Da søndagen var over var jeg overlykkelig å tenkte: Yes nå slapp vi andre unna...ikke mer enn ungene var lagt kom det et rop fra Thea, det var igang igjen! Ørten vaskemaskiner har gått i helga, dyner og puter er vaket, og jeg har løpt rundt med vaskefilla og klorbøtta, og ikke minst steriliserende håndkrem. Thea løp rundt her mellom øktene sine, men la inn håndkleet halv et på natta. Da sovnet den stakkars lille kroppen av utmattelse.
Det jeg ikke kan forstå er den usedvanlige gode formen ungene har når de er syke, de løper rundt og har masse energi. Så når folk ringer og vil komme på besøk, så sier jeg at her er vi syke..men det høres ikke akkurat slik ut!
Skulle jammen ønske litt av energi nivået kunne blitt posjonert ut til mammaen her i hus, jeg trenger det virkelig. Ungene er i barnehagen idag, jeg derimot...ikke så god i formen...men jeg holder ivertfall sofaen i forhold til hva ungene gjorde. orker ikke løfte en finger idag!!!Pleddet og sofa idag!!!

Håper kvota våres er over for denne gangen og at vi kan gå en sommer i møte friske og raske. Fordelen med omgangsyke er at den kommer kjapt, og går kjapt (selv om det er grusomt når det står på).

Ikke akkurat i sitt Ess her nei. Så det ble hjemmedag for Thea igår fra barnehagen, så da ble det lakking av negler, en liten gå tur i skogen og masse tegnefilm titting.

Noen fordeler må man jo ha når man er syk:)

fredag 8. juni 2012

Et avsluttet kapittel, på tide å starte på nytt.

Da var dagene i kr -Sand over for denne gangen. Det har vært fire inspirerende og slitsomme dager på Kongsgård. Mye inntrykk,mange mennesker og endel nytt og sette seg inn i.
Ryggen har virkelig fått kjent smaken av å sitte på skolebenken endel timer, noe som har resultert i noe mindre og dårligere søvn disse dagene. Jeg har truffet mange fantastiske mennesker med ulike bakgrunner og vært i kontakt med to flinke fysioterapeuter. Dagene har vært lange, men det har vært godt å kunne snakke med andre i samme situasjon. Det gir en indre ro om at vi er flere der ute som vet hvordan det følers og kjennes å leve med smerter man ikke kan gjøre noe med.
Igår trente vi på Kongsgård og lærte å bruke kroppen på en god måte, dette var nok den beste dagen for meg. Jeg lærte gode tøyningsøvelser som jeg lett kan bruke i hverdagen og på jobb.
Idag hadde jeg min siste dag der inne der vi gikk gjennom tiltaksplanen min og veien videre. Forhåpentligvis går dette den rette veien, og jeg vil kunne fungere tilnærmet normalt uten så mye smerter...men veien er lang. Tålmodighet er ikke min beste venn, men jeg har lært meg at skal dette bli bedre må jeg lære å jobbe med kroppen og ikke i mot. One step at the time

har satt meg 6 mål jeg skal nå, noen som er noe frem i tid og noen jeg skal klare å nå om ikke så alt for lenge. Nå har jeg noe å strekke meg etter, og dette skal jeg klare uansett. Noen tøffe dager vil det bli uansett, men jeg skal komme meg over de. Ryggen skal ikke få bestemme over hverdagen min lengre....

mandag 4. juni 2012

Ryggskolen Dag 1.

Da er dag 1 overstått.

Må si jeg har både gruet og gledet meg til denne dagen, det å ikke vite alltid hva man går til  gjør nok at man gruer seg litt ekstra. Jeg er som alltid veldig tidlig ute, bedre det enn å alltid komme i siste liten eller for sent. Kjøreturen bort til kristiansand gikk fort, men tankene om hvem ,hva og hvilke mennesker kommer jeg til å møte der gikk gjennom hodet mitt.
Kom opp i sofa gruppa og der satt det to veldig hyggelige damer i treningstøy, altså endel år eldre enn meg. Fler og flere kom og jeg kjente virkelig på den følelsen å være så ung med ryggsmerter og man føler seg ganske så "liten". Etter noen samtaler viser det seg jo at noen av disse menneskene fikk prolaps for mange år siden, og da var de gjerne rundt 30år. Noen sleit gjerne med  tilbakefall, mens andre hadde fått slått opp ny prolaps på samme sted. Vi var 10stk i gruppa og vi var nok kun to stk som var under 30år der.
Det som var godt er det å kunne prate med mennesker i samme situasjon og faktisk få noen gode råd eller trøstende ord på veien. Mange av disse har slitt med dårlig rygg i mange år, men har funnet måter og leve "normalt" på.
Undervisningen var helt grei og mye visste jeg fra før, men endel lærerike punkter kom frem. Det var en slitsom dag med mye sitting og det merket vi nok alle. Jeg ble litt skuffet over at det ikke var lagt opp til så mye aktivitet denne dagen, det sto at vi skulle ta på turtøy og da regner man jo med at man skulle ut å gå i skog og mark. Vi skulle jo heldigvis det på slutten av dagen, men det var en 10-15 min gåtur, that`s it. Man skulle lære å gå og endre holdning i kroppen når man var ute å gikk, og jeg hadde jo tatt på meg turtøy som alle. Egentlig litt bortkastet, og skuffende.

Når jeg satt i gangen og ventet i pausen fikk jeg se mange pasienter som var på opptrening, noen i rulletol,prekestol og andre med krykker. Dette fikk meg virkelig til å tenke gjennom livet og hverdagen, og ikke minst hvor små mine problemer kan være i forhold til andres. Det å leve et liv i rullestol, eller det å måtte trene seg opp til å kunne gå,spise ja egentlig alle de tingene man tar for gitt i hverdagen..ja man gjør seg virkelig noen tanker og priser seg lykkelig for at en faktisk kan leve et "tilnæmet" normalt liv selv om man har ryggproblemer.

Så..Dag 1 er over, 3 dager igjen..:)

Noen råd for dere som sliter med dårlig rygg:

  • Finn gode bevegelses erfaringer. Tørre å bruke ryggen på en god måte
  • Vær i aktivitet
  • Søk hjelp : Lege,kiropraktor, eller fysioterpeut.
  • Og det viktigste  :Ryggen er skapt for å være i bevegelse.

tirsdag 29. mai 2012

Ryggskolen nærmer seg

Ja da begynner jeg på ryggskolen på Kongsgård neste uke, og jeg tror og håper det blir bra. Det har vært en lang prosess og lang ventetid, endelig nærmer det seg.
De siste ukene har vært ganske så stabile og rygg smertene har ikke vært så konstante som vanlig, og de gode dagene har jeg virkelig nydt fult ut. De dagene som ikke har vært så gode har jeg gjerne hatt et høyt aktivitetsnivå dagen i forveien, og det har da slått seg ut med minimal nattessøvn og smerter.

Dagene er opp og ned, og det er kjedelig å ikke kunne unne seg en dag i dyrepaken med de små uten å vite at natta blir slitsom. Det som jeg har lært meg er å leve mer med de smertene jeg har, de er hverdagen min for tiden. Tror mange ganger kroppen "tøyer" smerteterskelen også blir man ofte vant til de kroniske smertene som er der. Man kjenner de hele tiden, men de er liksom blitt en del av oss.

Jeg og mine ryggsmerter har vært oppe til tema mange ganger, men nå har jeg skjøvet de litt under stolen og jeg prøver heller fokusere på noe annet. Ungene er den største delen av livet mitt, og jeg vil gjerne yte maksimalt for at de skal ha det bra. Jeg gir heller 100% av det jeg har mens jeg er sammen med de, så får jeg heller tilbringe kvelden sengeliggende eller sofaslave..det merker ikke de. Jeg vil at de skal ha en mest mulig "normal" mamma, som gir det jeg kan av meg selv. De er viktigst for meg!
Nå som jeg er endel sykemeldt får jeg hentet meg inn de dagene jeg ikke jobber, og da kan jeg yte mer her hjemme. Samtidig som jeg kan yte det jeg kan de dagene jeg er på jobb. Vil heller kunne gi mye av meg selv, enn lite.

Ofte er jeg sliten og lei, sliten av å ha smerter, sliten av å måtte begrense meg hele tiden og ikke minst lei av å ikke kunne være meg selv...

Men jeg ser lyset i tunnelen og vi går en fantastisk sommer i møte. Sol og sommer ,latter og masse kos med mine små trollunger. De gir meg mot og håp:)

Tur til Tyrkia med flotte venninner m/barn er bestilt i septemeber , så jeg og Thea skal virkelig kose oss med sol og bading. Vi skal nyte mor og datter tid, og bare slappe av.


Ønsker alle en fantastisk flott tid med sol og varme, må det vare leeeeeeeeeeeeenge



søndag 27. mai 2012

Lille uheldige Theamor

Ja den jenta skal jammen gjennom mye. Hun har virkelig arvet det værste av oss begge familier...allergier,atopisk eksem, og astma.
Vi er gått en ny sommer i møte med rennende nese,soleksem over hele kroppen,hovent ansikt og rennende øyne. Den stakkars lille jenta er virkelig tapper, men jeg merker hun er sliten om dagene.
Jeg hadde astma som liten , men vokste det av meg i en alder av 4-5. Den atopiske eksemen bærer jeg enda med meg i en alder av 27 år, men er heldigvis ikke så ille. Pappaen til Thea har allergi for pollen,hest,kaniner,høy..ja egentlig det meste.
Så Thea har vært maks uheldig selv om dette er nok minimalt i forhold til hva andre barn har ,men det preger hverdagen vår her hjemme. Thea smøres 2-3 ganger daglig med fuktighetskrem, øyedråper 4 ganger dagblig og allergimedisin 1-2 ganger daglig, dette er den værste tiden for henne. I tillegg sliter hun med mye atopisk eksem så hendene hennes får sprekker og vonde sår.
Idag var ungene noen timer på gården og der er det jo selvsagt dyr og høy, og lille jenta vår så ikke ut i ansiktet. Kroppen hennes var full av blemmer( soleksem), og øynene bare rant.

Nå ligger den søte jenta å sover, og vi må nok enda en tur til legen til uka.Hun er sliten og det forstår jeg veldig godt. Så håper jeg får overtalt henne til å ta blodprøver så hun kan få noe som kan hjelpe henne. Sårt for mamma hjertet når en ikke kan gjøre så mye med det:(

Selv har jeg fått noen timer ute i vår flotte skjærgård, og det er jammen god terapi for kropp og sjel.
Sandkasse har jeg også fått snekret sammen, noe jeg har savnet leeeenge. Mannen er virkelig treig og lovet meg en når vi flyttet hit, nesten 2 år siden. Så jeg og ei venninne satte igang med prosjektet, og jammen ble ikke mannen imponert. Man trenger da ikke mannfolk når man kan gjøre det selv:) Man kommer langt med kappsag, drill, skruer, og målestokk. Så nå ønsker jeg meg nytt verktøy som bare er mitt:) nå skal prosjekter gjennomføres og jeg skal fint klare det selv:) da blir det ivertfall gjort.
Det som gjenstår er lokk til sandkassa og selvsagt det viktigste...sand. Ungene gleder seg enormt, nesten like mye som mammaen:).

Pinsehelga blir rolig og bare kos med de små trollungene mine. Vi skal nyte hver soltråle som titter frem, og ikke minst nyte tjønna som er rett her nede.

Ønsker alle en flott pinsehelg.

fredag 18. mai 2012

Thea og Marita`s sommerfriske kake

Siden det ikke ble noe bakst til 17 mai bestemte jeg å Thea at vi skulle bake idag. Vi fant frem det vi hadde i skapet, og satte i gang.

Merengsbunn m/vaniljekrem.
Sukkerbrød dyppet i saft med jordbærsyltetøy
Pisket krem og en hel masse friske bær. Enklere blir det ikke.


Verdens letteste kake, og den er så sommerfrisk og god.
Tok den med opp på gården, og kom hjem med tomt fat...en stor slager. Så denne skal vi lage flere solfylte dager i sommer.

Kjempe grei kake visst du skal invitere til en sammenkomst eller gjerne som dessert etter middag.

17 mai feiring.

Ja da var 17 mai over for denne gang.

Jeg tilbringte dagen på jobb sammen med flotte mennesker, og far i huset hadde ungene med seg ned for å se barnetog. Da jeg var ferdig på jobb var det bare rett hjem å skifte så ned til byen for å få med borgertoget. Traff mange kjente og kjære i byen og ungene spiste nesten ubegrenset med is og snop, HÆRLIG. Egentlig var planen å til ei venninne etter borgertoget, men vi alle sammen var så slitne at vi dro hjem å laget middag her. Ungene lå i hver sin ende av sofaen og var helt utkjørte...så dagen var fullkommen.

Utrolig nok holdt skjorta til Johannes seg ren gjennom hele dagen, bortsett fra vesten da...


Idag var det planleggings dag i barnehagen så vi tok med ungene opp til Gården. Her bor Astrid og bestefar til Thea og Johannes og de har: Hester,lam,kaniner,katter,høner og hunder. Så det er rene dyreparken der oppe.
Johannes har jo sin STORE elsk for traktorer, så den måtte jo kjøres en tur idag.

Lillemann sammen med bestefar på traktortur med Zetoren. Ungene har styrt med kaninene og matet lam..en flott dag på Birkeland.

mandag 14. mai 2012

Jeg er sjefen i huset, sånn er det bare..

Ja da er enda en helg føket avsted.

Mannen reiste til Tyskland i helga med jobben, skulle på messe og kurs der nede og da har jeg sjefa i huset alene. ( jeg er jo sjefen uansett da men)

Lørdagen var det handelsdagen i Lillesand, så jeg tok ungene med til byen for is og lunsj. Thea ville kikke på moteshowet så da ble vi stående og se på alle de flotte modellene og alt det flotte tøyet fra butikkene her i byen. Koste oss hele dagen med masse lek og morro, og ungene syntes det var deilig å ha mammatid. Lørdagskvelden fikk jeg besøk av ei venninne og da satt vi oss ned og koste oss med ferske rægår. NAM!

Søndagen bestemte vi oss for å reise til brokelandsheia til den Lille Dyrepaken som er der, og ta det som en søndagstur. Tøffe Thea Irene holdt slange noe jeg egentlig ikke hadde trodd at hun skulle gjøre, så det var stor stas. Johannes derimot er blitt en skikkelig skeptiker og redd for det meste som lager høye lyder eller har raske bevegelser. Dyr som var bak gitter og glass satte støkken i min lille røver, så han tviholdt meg rundt beinet og skulle bare OPP OPP OPP MAMMA!!!!! Selv om min lille tass var små skeptisk til dyrene kunne jeg se at han samtidig var så nysgjerrig og ville bort å titte en gang til..søte tassen.
Veien hjem ble et kapittel for seg selv, og det innebar mas,trass,gråt,vræl,latter,glede,sinne ja egentlig det meste. Jammen ikke langt fra himmel og helvette, det går fort!
Thea er ei sta jente som stadig begynner å svare mammaen sin tilbake, noe jeg ikke liker noe særlig. Når jeg har sagt nei så mener jeg nei, men i hennes øyne skal det stadig testes for å se om mamma skifter mening! Det ble en lang tur hjem, som innebar brå stopp på en bussplass der den sinte mammaen gikk bak og tok noen alvorsord med sin lille trollejente. Noen krokodilletårer kom, men da ble det stilt bak, og Johannes satt bare med store øyne. Da vi kom hjem beordret jeg 4åringen rett opp på rommet for å tenke gjennom hva hun hadde sagt og gjort.  Etter ei stund skulle vi ut å rydde litt på utsiden da trassen slo til for fult igjen, trollungen fikk ikke genseren på seg, jakka var feil, håret var feil og skoa ville ikke på foten. IGJEN en ny konfrontasjon, som endte opp med time out i trappa så jentungen kunne få roet ned temperamenet, og mammaen kunne få noen minutters pause før hodet holdt på å sprenge. Det var det som skulle til, resten av ettermiddagen gikk så og si smertefritt og Thea strålte som ei sol. Johannes er heldigvis ikke kommet helt dit enda, men han tester han og. Thea er langsur mens Johannes blir sinna der og da så er det over..det er vel bare sånn gutta er.
Både jeg og Thea har temperament og står på hvert vårt og da blir det kollisjon av og til, men når vi har det fint sammen koser vi oss max i hverandres selskap. Hun er så flink til å hjelpe til hjemme når jeg ber henne om noe og hun er kjærlig og snill. Så disse dagene der alt kolliderer, ja heldigvis er det ikke så mange av de.

Så gårdsdagen var ikke helt som planlagt. Med unger så går som regel ikke ting slik man planlegger det, men en finner løsninger på alt. Så idag er ungene i barnehagen, humøret er på topp og jeg går dagen i møte med godt mot og jeg gleder meg til en ettermiddag med trollunge 1 og 2:)
En stk overgitt jente som hadde fått litt sand i skoen.......




Sitat fra Thea: Mamma , du er sjefen i huset, men jeg bestemmer jo litt jeg også!...

torsdag 3. mai 2012

Solskinnsdager, godt for kropp og sinn.

Syntes dagene går så alt for fort og vi nærmer oss 17 mai med stormskritt. Thea gleder seg veldig til å se på tog, og ikke minst synge barnehage sangen. Jeg skal da tilbringe 17 mai på jobb til en forandring, men jeg tror det blir veldig koselig det også. Ungene får jeg kose meg med på ettermiddagen, og det skal bli godt.
Thea er atter gjennom pollensesongen og ser ikke ut i ansiktet, så idag var jeg nede hos legen med henne for å ta blod prøver. Det var IKKE lett, en stk 4åring slo seg fullstendig vrang og trasset og skreik, jeg...ja det var en prøvelse for å si det sånn. Det hele endte opp med en stressa/irritert mamma som dro fireåringen ut av legekontoret og rett inn i bilen. Ingen blodprøve, og INGEN is på min trassige og bestemte Thea mor. Ungen var helt fra seg og visste ikke sine arme råd, verden hennes raste sammen bare på noen sekunder. Så om vi får tatt de blodprøvene, ja det er ikke godt å si....

Heldigvis har hun fått litt allergi medisner og øyedråper vi kan gi henne, ser ikke noe særlig godt ut å gå med hovent ansikt og rennende øyne.

Idag tok jeg og Christer turen til kristiansand og nøyt en spasertur i baneheia, og en god lunsj i byen. Forandring fryder sier jeg bare, og utrolig deilig å bytte by en gang iblant. Gikk å kikket i butikker, handlet noen gaver og lillemann Johannes, fikk seg 17mai tøy.
Hjemme er vinduene vasket og jeg er kommet til bunns i tøyvasken...for denne gang. Så nå er jeg klar for siste innspurt med jobb imorgen, også helg med mine småtroll.


Ellers har vi kost oss med de fine solskinnsdagene og vært ute i mange timer med de små.
Her er noen bilder fra helga:


Det finnes ikke noe bedre enn vår og sommer. Kjenner meg lettere til sinns, og ikke minst så er det deilig å gå en varm tid i møte. Livet er deilig...

søndag 29. april 2012

mamma, du vet alt..( ikke helt riktig)

Ja Thea forundrer seg stadig over alt jeg vet( selv om jeg ikke alltid har de klokeste svarene på hennes spørsmål). Idag har den munnen hennes gått i et, og de fleste som kjenner henne vet at hun er glad i å prate. Noen ganger må jeg bare lukke ørene da hun stadig skal ha svar på..hvorfor,hvorfor,og atter hvorfor.
Vi kan ofte ha lange samtaler om en liten ting, og det er så morsomt å se hvor mye hun engasjerer seg. Har alltid sagt at Thea er min lille politiker dronning!

Dagen idag har jammen vært innholdsrik, jeg har gjort manneting hjemme,vært doktor og ikke minst...hvordan forklare ei jente på 4 hvordan babyen kommer inn i magen!!Gud bedre sier jeg bare, hvor er pappaen når han trengs.

Bilen måtte vaskes så da tok jeg jobben selv om det ble mange helligdager rundt forbi, så da var det på med ny svamp å vaske en gang til....det ble bra til slutt!Ryggen, ja den kjennes idag for å si det sånn, da jeg har vært aktiv i heimen og løpt etter lillemann som stadig skal inn å kaste ting i do, skru på vannet, klatre på benken, dra av seg bleia, rive ut alle skoene fra skohylla,..ja trenger jeg si mer. De grå hårene kommer tydelig frem snart tror jeg.
Thea kom også gråtende hjem fra lekeplassen, en flis hadde tatt sin plass i hånden hennes. Den var ikke akkurat liten, hele 1cm rett inn i tommelen!!!Kasta fra meg alt sammen, inn med ungen og begynne operasjonsprojektet..Hvordan få ut flisa uten at ungen HYLVRÆLER! Fikk jo da ut halve flisa, men resterende er da igjen i handa innpakka i bandasje. Thea slo seg fullstendig vrang og skreik av redsel for den pinsetten. Regner med hele nabolaget hørte at ungen ikke hadde det noe greit! Etter en time hadde jeg ikke mer tålmodighet igjen, så jeg gav opp hele greia. Vi får se hvordan det er imorgen....sikkert like ille, men jeg skal gå inn med nytt mot:)

Etter Johannes ble lagt skulle jeg å Thea kose oss sammen nede og slappe av, idet jeg svitsja kanal kom det plutselig noe med fødsel og baby i magen..joda Thea sitt skarpe syn fikk med seg det.
Mamma: Hvordan kommer babyen inn i magen???med spørrende øyne. Trodde jeg skulle dette ut av sofaen, og jeg rakk ikke si noe før jenta kom med sin egen konklusjon. "Nå skal du høre mamma, e tror noen kutter opp magen, plasserer baby i magen, og når babyen skal ut så bare kutter de opp igjen!!"

Jeg kneip tennene sammen for å ikke le, men forklaringen fungerte for meg. Foreløpig slapp jeg greit unna den...foreløpig. Alt hva den jenta skal ha svar på... så denne dagen har vært ganske så interessant.

Ungene sover, og jeg derimot har lagt meg under teppet med et lite glass vin. Kvelden og stillheten nytes alene hjemme.

Håper alle har hatt en flott helg.