Nedoverbakken..

De siste dagene har vært tøffe og slitsomme, har måtte gå noen runder med meg selv og ikke minst inn i tenkeboksen. Natt til tirsdag sov jeg kun 2-3 timer, og det var ikke sammenhengende. Ryggen viser seg fra sin dårlige side, noe som er fryktelig slitomt og ikke minst leit. Har fungert fint i to uker og trening har gått veldig fint.
Om jewg da har tøyd grensene eller hva jeg har gjort som har forårsaket det..vet jeg ikke! Kjente det på mandag at jeg begynte å bli stiv i korsryggen, men det ble bare verre og verre. Tirsdagen fikk jeg haste time til kiropraktoren jeg går til, jeg fikk panikk. Tenkte at nå går jeg tilbake til start, og nå går det den gale veien...igjen! Strålingen i beinet har blitt betraktelig sterkere , og smertene har satt seg i setemuskelen. Siden jeg fikk haste time så sent på tirsdag, dro jeg på jobb på kvelden. Stae meg!
Igår ringte kiropraktoren igjen, og anbefalte meg å ta det med ro noen dager. Så da måtte jeg kaste inn håndkleet og ringe jobb, HATER DET!
Skulle nesten ønske jeg bare brakk beinet pga da var det noe man kunne se, en smertefull rygg er ikke så lett å se, og jeg føler folk tror jeg er en hypokonder!
Det værste er å føle at jeg går så mange skritt tilbake, alt jeg har jobbet mot og målene mine blir lengre og lengre borte. Både psykisk og fysisk har jeg slitt for å komme meg hit jeg er idag, det har tatt 6 mnd. Så plutselig stopper alt bare opp, hvorfor? Tankene suser rundt i hodet mitt, og jeg vil ikke ha ryggproblemer så ung som jeg er...hvordan er det når jeg er 40? Både leger og kiropraktor sier man kan bli helt fin igjen, men ta tiden til hjelp. Selv syntes jeg det har gått lang tid, og tålmodigheten min begynner å renne ut. Jeg vil jobbe, jeg vil kunne leve "normalt", uten å være redd for ryggen hele tiden. Jeg vil kunne bestemme over kroppen, og ikke la kroppen bestemme over meg!

Har diskutert operasjon son siste utvei, selv har jeg vært bestemt på at det er siste valget. Alt annet må være utprøvd før jeg går den veien...men nå ser jeg ikke så lyst på det. En operasjon vil fjerne smerten i beinet med en gang, men er det best på lengre sikt? Å bli operert fører med seg en risiko, og det kan hende jeg ikke blir bedre. Heldigvis skal jeg på ryggskolen neste uke, så da får jeg snakket med eksperter på dette! Nå vil jeg bare kunne sove, trene,jobbe og være meg selv! Ikke meg og mine ryggproblemer!!!!!

Det ble dagens sytetråd fra meg, det er godt å lufte tankene og få det ut. Jeg er bare så fryktelig lei og irritert!!
Dette er vel en av de motbakkene jeg bare må jobbe meg over, bite tennene sammen og sette på smilet. Jeg gir meg ikke, dette skal ikke få ødelegge meg.

Så til alle dere der ute med kroniske smerter, jeg sender alle mine tanker og medfølelse med dere!

-Marita-

Drømmer meg tilbake til denne flotte naturen i NordNorge..