Det å sette seg mål

Som jeg har skrevet i et innlegg tidligere, så er jeg veldig opptatt av å sette meg mål. Grunnen til det er lett, det er for å ha noe å jobbe mot. Det å nå de delmål/målene man setter seg betyr utrolig mye for selvtillitten og "styrken". Jeg har vært vant til å sette høye krav til meg selv, og jeg var nødt til det da jeg var mindre for å komme gjennom hverdagen med mye syke foreldre. Det kan selvsagt være både positivt og negativt, men en mellomting mener jeg er bra for kropp og sjel. En føler seg så mye bedre når målet er nådd, og ikke minst at man har gjort sitt beste for å nå det.

Etter prolapsen har mål betydd mye i hverdagen min, det å kunne se fremgang med trening og ikke minst kroppen. Noen mål er nådd, andre er langt fremme. Det å ende opp med ryggsmerter som 27 åring har vært slitsom både psykisk og fysisk. En havner fort inni en sirkel der ting bare "baller" på seg. Det å ikke kunne fungere 100% på jobb, fritid eller hjemme med barna har vært tøffe tak. Heldigvis for fantastisk god familie og venner.
Igår hadde vi fysioterapaeut på personlamøte som snakket mye om det å ha smerter i nakke,rygg,armer og kroppen skjenerelt. Utrolig deilig når noen kan forklare hvordan det er å ha kroniske smerter som man i det daglige nesten ikke ser. Mennesker rundt meg kjenner meg nok som ei jente med bein i nesa, jeg lar meg ikke lett bli pirket på, og smerteterskelen min er ganske så stor. Det å løpe på tredemølla kan virke lett for andre som ser på, men for meg er det en kamp noen dager. Jeg biter tennene sammen, og jobber meg gjennom smertene. Dumt? Jo noen ganger er det nok det, men noen ganger tror jeg man må tørre å presse seg litt ekstra. Jeg var på min første joggetur her forleden, noe som har satt seg som en kjempe skrekk i magen. Den dagen jeg fikk prolaps begynte som en valig joggetur ute i naturen.

Jeg bestemte meg for å prøve, prøver jeg ikke så vet jeg heller ikke hvordan kroppen takler det. Det er nok mer angsten og redselen som er der for min del. Det gikk faktisk over alle forventinger og jeg klarte å bytte på å gå å løpe litt. Et nytt mål nådd i en positiv retning! Jeg vant over redselen og angsten.*Klappe meg selv på skuldra*
Nå har det seg ofte slik at jeg kan presse meg litt for mye, så jeg kjenner nå kroppens begrensninger og er inneforstått med at det går i bølgedaler. Idag trente jeg en time og dro rett hjem å skulle male en liten vegg, etter jeg satt meg ned kom smertene som en bølge over meg. Og da var liksom "kvota" brukt opp idag. Så idag "tøyde" jeg nok strikken for langt, og jeg gikk på en smell. Så nå sitter jeg her, og her blir jeg nok resten av dagen/ettermiddagen!!

Over til noe positivt, bildene fra Helge Studio var ferdige idag. Å de var fantastisk flotte, og jeg gleder meg til å få de opp på veggen her hjemme.
Tatt bilde av bilde, så kvaliteten er jo dårlig, men her er noen skrytebilder av familien:

La aldri noen ta fra deg målene du setter deg i livet. Jobb for å nå de, så lenge man går inn for det 100% kan man klare alt.

-God helg-

Gode venner, og gode opplevelser

I går hadde jeg en fantastisk dag. Inviterte gode venner på lunsj her hjemme med reker og salat. ingenting er bedre enn å glede og overraske venninner med noe uventet og godt.

For meg finnes det ikke noe bedre , enn det å glede andre. Det å vise at man setter pris på sine venner betyr så enormt mye for et godt vennskap. Venner og familie betyr alt for meg, og det er vennene mine som har fulgt meg i tykt og tynt. Så da fikk jeg gledet noen, og vi koste oss med god lunsj og godt selskap.

Senere på kvelden skulle vi ut å spise i Kristiansand, denne gange ble det Mother India.
De fleste av oss hadde ikke vært her før, så det var utrolig spennende og oppleve og ikke minst smake på ny mat. god atmosfære og ikke minst, et fantastisk god gjeng. Vi har bestemt oss at vi skal prøve ulike restauranter når vi har disse jenteturene våres. Neste gang bærer det avsted til Big Horn
Her er noen bilder fra kveldens NYE opplevelser:

Må si at jeg er ikke så glad i alt for sterk mat, og skala 2 holdt lenge for meg og Carina. De andre valgte 3, men jeg må nok bli litt mer vandt til det før jeg går dit altså..

Må jo si at bilde av Charlotte fasinerer meg, lurer virkelig hva hun tenker her. Kanskje tankene om at hun snart skal bli en fantastisk flott mamma til en nydelig gutt.

Resten av gjengen som koste seg.

Må si jeg er utrolig heldig som har så mange flotte venner rundt meg, de stiller alltid opp og er fantastiske til å "lette" på hverdagen. Noen venner kommer og går, men man vet virkelig hvem som blir uansett. For meg har alltid venner vært min støtte da livet har bydd på mange utfordringer, tunge dager, gledes dager og ellers i hverdagen. Det å kunne ta en tlf å få "lettet" på noe man går inne med, dele en hemmelighet eller bare ha noen å prate med. Det finnes ikke noe bedre i verden enn gode venner.
Så dagen i går, var en av de beste på lenge.

(Det levende vennskap utfordrer i nærvær, forsvarer i fravær.)

En pjusk gutt hjemme idag.

Våknet 01.00 i natt da lillegutt styrte noe fryktelig inne på rommet sitt. Gikk inn og gav han sutten, og virket da ikke noe varm. Etter en halv time, gikk Christer inn og gutten kokte bokstavelig talt over. Ned og tok tempen 40 grader målte den, han var gloheit. "Kastet" mannen ut på gjestesenga og tok med meg lillegutt inn på rommet, etter mye kaving sovnet han endelig, men våknet og vrei seg hvert tiende minutt. Da jeg kikka på klokka 03.30 var jeg så trøtt at øyene trillet helt rundt. La han inn på rommet sitt og der sovnet han. Våknet kjapt igjen, men sovnet endelig da klokka til Christer ringte! Litt av en natt gitt, føler meg helt zombi og øynene svir.


Vi sto opp kl 7 idag, og da var han full av energi og full av ramp. Høyt og lavt og alle veier så vi måtte rett og slett kle på oss og trille en tur i det fine været. Rart egentlig hvor mye energi mine barn kan ha selv om de har feber altså, skulle jammen ønske at de kunne ligge i ro og slappe av med en tegnefilm. Nå blir jeg ekstra varsom når mine får feber i forhold til alt som er skjedd med Thea, så jeg sover ikke akkurat noe godt når ungene er syke. Heldigvis har Johannes holdt seg mye frisk, og det har vært utrolig deilig. Når de blir syke så blir nok alle vi mødre ekstra "kjære" med våre små pjusketroll, selv tar jeg de godt under vingen og skjemmer de ekstra godt bort. Husker selv hvor godt jeg syntes det var når mamma lå og dulla med håret mitt og jeg fikk nyte full oppmerksomhet av henne når jeg var syk.


Her i huset er ikke ungene våre vant til å sove i vår seng, det er et bevisst valg fra oss begge. Kan ikke tenke meg noe verre enn unger som løper ned dørene om natta og kveiler seg rundt i senga. Unntak finnes, når de er syke. Da "kaster" jeg som regel ut mannen, og de får ta hans plass i senga. Der kan jeg passe på de, og det er godt for de også å vite at jeg ligger der ved siden av de. Det som da er kjedelig er at mor ikke får noe særlig søvn, hører jo på alle lydene de lager og ikke minst..de har lopper i blodet og kan ikke ligge i ro. Men sånn er det nå...

Verdens beste følelse når lillemann sovner i fanget mitt.

Fått pynta med litt gult her i huset da:)

Håper alle får en fin dag og nyter været..selv prøver jeg å få en liten blund på øyet mens lillemann sover.....enn så lenge.

-Marita-

Livet er godt.

Idag har jeg slappet av i sola , og spist lunsj med ei venninne. Deilig å sosialisere seg litt og lufte "hodet" litt. Vi har vært ute i hele ettermiddag med ungene, og Thea har løpt rundt i nabolaget her. Utrolig deilig når hun trives og har så mange flotte lekekompiser. Nå står de stadig på døra og roper etter henne, starten på en ny epoke i livet vårt.

Det er deilig når hun løper rundt og koser seg med venner , men jeg kjenner at jeg ofte er urolig for henne. Det er vanskelig som foreldre å "løsne" de tøylene syntes jeg. Gi henne pusterom, og ikke våke over henne hele tiden. Som Thea sa idag: mamma, du trenger ikke mase på meg hele tiden, jeg kommer hjem visst det er noe! Hm jo jenta har jo rett, og jeg forstår henne veldig godt. Så jeg må bare bli flinkere å senke skuldrene, men som mor så ligger det jo bare i vår natur og være litt ekstra varsomme med de små.

Hjemme har vi kommet godt igang med oppussingen, og jeg fryder meg over nytt og lyst gulv. Vegger er satt opp, og smådillet gjenstår. Sola er kommet, og våren er her..alt er bare fantastisk.

Naboene har begynt å komme ut og det er "liv" i nabolaget. Tror vi kommer til å trives godt her.

Thea begynner å få lekekamerater

Ja som overskriften sier, så har guttene begynt å komme på døra her. Våren er kommet, og det merkes veldig godt på ungene.
Nå har vi snart bodd her i 2 år, og Thea har som regel bare holdt seg rundt disse fire veggene når hun har vært ute. Nå må jeg jo bare innse at jenta begynner å bli større, og vil utforske det som er her. Det er en nabogutt her som er like gammel som henne og hun har ofte sett han , men ikke turt å gå bort. Etter finværet kom så har plutselig jenta vår begynt å løpe litt over til han å leke. Der er det ofte andre barn og som leker, så nå er det en 4-5stk. Dette syntes jo jeg er kjempe gøy, selv om jeg prøver å holde litt igjen av og til, så ikke hun skal "bo" over hos naboen.
Idag sto jeg på kjøkkenet, og plutselig titter jeg rett inn i to nye ansikter som sto i inngangen og ropte etter Thea. Som mor syntes jeg det er utrolig deilig at hun begynner å bli kjent å få et "lite" nettverk her, og jeg håper det bare skal bli bedre og bedre. Nå er det jo bare gutter rundt her, men de ser ut til å leke fint.
Blir vel kanskje litt verre når de blir større *glis*

Selv syntes jeg det er morro når ungene kommer hit å leker, å det er jo ungene som gjør at vi foreldre imellom også blir kjent. Når jeg var liten kom ofte nabogutten og lillesøstra flere ganger om dagen til oss, og mamma gjorde ingenting av det. Vi var ute å lekte flere timer om dagen, og kom hjem til middag. Jeg håper det skal bli litt sånn her også, at både Thea og ungene rundt her skal vite at vi har åpne dører.


Våren bringer med seg mye glede, og nye opplevelser. Og jeg som mor, må bare innse at Thea begynner å bli stor jente.

Så jeg ønsker våren og sommeren velkommen, og velkommen til det nye som følger med.

Vår i lufta..

Og livet er deilig.
Alt er så flott når sola titter frem og blomstene springer opp av vinterdvalen. Trampolina til ungene er satt opp, og da er det et tegn på at våren er kommet. Merker at humør og stemning også er så mye bedre, da ungene kan være ute og jeg kan sånn smått begynne å stelle litt i hagen. Igår satt jeg og Johannes ute i sola og koste oss, mens storesøster var i svømmehallen. Fantastisk!
Husprosjektet har stått litt på stedet hvil, men i går var far til Christer her og fikset det elektriske, så nå er det å sette igang igjen med tv rommet. Små tak av gangen, men gud å godt det skal bli når alt er ferdig.
Vi har også fått tatt familiebilder, så skal ned og bestille noen idag *glis*

Helga blir travel da mannen skal drive med oppussing, og jeg må passe de små, men sånn er det for en periode og det går bra. Tenkte nyte helga me dyreparken, lek og kos.

Små hender, setter dype spor

Ønsker alle en fantastisk helg.

Morgenstund har gull i munn..

Ja noen dager er sånn, men ikke alle. Når Johannes finner ut at det er fantastisk å stå opp 05.00 da er det ikke mye smil fra meg. Har liksom hatt en grense at det er ok å stå opp 06.00, men alt før den tid..det er NATTA! Både jeg å Thea som er litt  morgengretten av oss, blir ikke noe mindre morgengretne nå mini trollet plaprer,ler,hyler,leker,gråter,roper og skriker på rommet sitt. Noen ganger føler jeg meg som den sure mammaen, og da er det bare å få kledd de små og levert de i bhg. Når vi kun hadde Thea rakk jeg gjerne å stelle meg på morgenen før jeg leverte i bhg, det har jeg nå gitt opp for lenge siden. Og på en måte så gjør det ikke noe, de er vel vant til å se det meste i bhg av foreldre som stresser,ikke stelt seg, gjerne kledd ungene i feil tøy osv. Vi har gjort det vi å:)
Noen dager er KAOS her i hus, ungene hyler og vræler og jeg er stressa. Thea begynner gjerne å grine av en "fille"ting i mine øyne, men for henne er det verdens undergang om genseren er feil eller buksa ikke sitter som den skal. Da er det høyt nivå her, og time out kan gjerne bli brukt før klokka har passert 07.00.
Igår sto jeg opp og planen var å kose meg hjemme med ungene før de skulle i bhg. Det gikk ikke! Johannes min lille blidfis føyk rundt her og lekte, mens jeg skulle hjelpe Thea å stelle håret. Joda, hårbåndet var feil, det skulle hun ivertfall ikke ha. Neivel tenkte jeg, det er greit da kan det ligge hjemme. Så var jakka feil pga genseren hadde glidd opp under jakka, jeg tok meg selv i å puste og tok det rolig. Så var skoen feil da den ikke ville på foten! I full frustrasjon( da var tålmodigheten nådd) dro jeg på henne skoa, og satt henne i bilen. tror alt gikk så fort at jenta ikke ensa at hun plutselig satt der. Fult volum med musikk i bilen for å roe meg ned, og Johannes fremdeles blid som ei sol og Thea derimot ikke så fornøyd. Da vi kom til barnehagen med flere lass med sekker, tøy og unger kommer venninna til Thea løpende. Hun hadde på seg et fint rosa hårbånd (akkurat makent til det Thea hadde hjemme). Og Thea sin verden falt i grus igjen!! Mamma: jeg skulle jo ha det rosa hårbåndet på, det er din feil!!!! Selvsagt er det min feil, det er jo alltid foreldrenes feil når ting ikke går som planlagt. Måtte nesten le litt inni meg da jeg så de tårevåte krokodille tårene til Thea ploppa ut, og bare pga et hårbånd. Ja så det er mange som syntes jeg er heldig som har jente, og ja det er jeg. Men det har sin pris..tøydiskusjoner,neglelakk diskusjoner,hårsituasjoner osv osv og flere kommer det.
Må inrømme at jeg beundrer blidfisen Johannes, som klarer å holde det gode humøret oppe mens vi jenter surmuler og styrer her i huset. Han er solstråla her i familien, og bare han får litt frokost så er alt tipp topp.
Thea er vel inni en periode nå tror jeg, og det som er med oss er at vi er alt for like vi to. Både humørmessig og følelsemessig. Så det blir noen "klikker" her i hus, men når alt er greit så er vi verdens beste venner. Hun elsker å bli med meg på butikken eller ut på "jente"tur, da er det kun oss to, og det er deilig. Gutta styrer ofte hjemme, mens vi gjerne går til byen og tar en is eller gjerne kan sitte å se en tegnefilm sammen. Her hjemme har vi funnet ut at vi ofte deler oss, vi bytter på å ha de og vi bytter på å ta de med på aktiviteter. Thea får gjerne ha pappaen sin i fred på torsdager da de drar i svømmehallen og bader, og jeg og Johannes koser oss hjemme eller ut på tur. Tror ungene har godt av å kunne dele seg opp litt og få full oppmerksomhet til tider, thea er veldig glad i å tegne og perle, men med en klatrende lillebror rundt seg hele tiden blir ikke det så lett. Så vi prøver å være flinke til å gjøre ting alene med de også, og da får man gjerne pratet mer med de også. det er så fasinerende å kunne ha lange samtaler med Thea, hun tenker så mye..akkurat som meg. Og vi kan sitte i evigheter og diskutere ved kjøkkenbordet, hærlige jenta mi.
Idag våknet Thea og Johannes litt senere, så vi var uthvilte hele gjengen..altså en godt start på dagen idag. Nå er de små i barnehagen, jeg skal sysle litt hjemme før det bærer avsted på jobb.
Ønsker alle en flott dag.

Ofte kan jeg titte på dette på bilde, og lure på: Hva tenker denne jente på?

Det er nok mye de små lurer og funderer på som vi voksne ikke ser eller hører .Ei bestemt jente , men samtidig ei tankefull og reflektert jente.

malermester Marita:)

Da er helga over, og en ny start på uka. Huskprosjektet som vi skulle vente med til påska , jo det kom vi godt igang med denne helga. Ungene skulle til venner og familie fra lørdag til søndag så da var det bare å stå på. Christer fikk god hjelp til å legge nytt gulv i stua, og jeg derimot ble malemester Marita. Liste pussing og maling, noe av det kjedeligste arbeidet...men fiint blir det. Vi fikk litt startproblemer på lørdag da det viste seg at skruene vi hadde ikke passet til gulvet. Jeg fikk panikk pga ALT var stengt, men heldigvis kunne ei god venninne hjelpe meg. Mannen hennes hadde tilgang på et byggsentere, så de reddet hele helga vår. Det er så deilig å lyst her nå, nyter å være i stua mi. Vi har masse igjen, men kommet godt igang, så dette tror jeg skal bli veldig bra:)

all den gamle parketten kasta ut.

mine lister,pluss at det er enda fler i garasjen.

Resultatet. Første del av stua ferdig:)
Deilig når ting går unna og man ser en ende på alt. Så da er det bare å bite tennen sammen, og male ferdig listene. Legger ut bilde rnår alt er ferdig.

Så kjedelig livet hadde vært om vi ikke hadde møtt noen utfordringer i hverdagen.

Etter å ha skevet innlegget om det å bli mamma for første gang, har jeg fått mange fine og rørende kommentarer. Så først, takk til dereJ

Grunnen til at jeg ville dele dette, er at det er så mange der ute som har opplevd mange tunge dager, og mange som har gledet seg til det å bli foreldre. Det er ikke alltid ting går som planlagt når man blir foreldre for første gang. Man ”tegner” seg et bilde av hvordan livet skal/vil bli, også blir det noen ganger helt motsatt av det man har forestilt seg. Det er tøft, og ikke minst blir det en tøff start på noe som skulle bli så bra. Jeg syntes det er viktig å dele mine erfaringer og ikke bare skyve det under en stol. Det ville ikke passet meg å si at fødselen gikk kjempe fint, at den første tiden var fantastisk..sånn var det bare ikke. Jeg vet om flere venninner som også syntes det var tøft å bli mamma, og andre som bare kunne nyte det fra første stund. Vi er forkjellige, og vi reagerer forkjellig.

Det å late som at hverdagen er lys og fin og at livet generelt er fantastisk hele tiden..ja hvem har det egentlig sånn? De vil jeg gjerne lære å kjenne å få noen gode råd fra. Her har vi både gråe dager og lyse dager, vi har oppturer og nedturer…det er sånn det er å leve. Jeg har opplevd at livet byr på utfordringer og vanskeligheter, og det er disse tidene som har gjort meg sterk. Jeg lar meg ikke så lett knekke, og når jeg først møter en bakketopp legger jeg meg ikke ned. Jeg klatrer og sliter meg opp til toppen, og jeg gjør mitt beste for å nå den. Jeg tror det å møte motgang og stå sammen som en familie er det som gjør oss sterke, det å innrømme at det finnes tøffe dager og slitsomme dager. Livet er ikke perfekt, ikke mitt. Når det er sagt så har vi heldigvis flere gode dager enn dårlige dager, og det er de gode dagene jeg nyter. Selvsagt kunne jeg bare skrevet om de gode dagene i bloggen min, men jeg tror det fort ville blitt kjedelig og folk ville dannet seg et bilde av meg som ”ikke stemmer”.  Vi har våre dager der ungene hyler og skriker, trassalder, sutring,testing osv..og når jeg leser om andre som har det slik..så gir det meg en indre ro. Takk gud for at andre også har det sånn tenker jeg!!

Ofte når jeg prater med venninner kommer vi jo alltid innom temaet:Barn og familie. Å kunne snakke åpent om hverdagen og dele erfaringer og råd betyr så enormt mye. Det å kunne sette seg inn i andres situasjoner og kjenne seg igjen, gir ivertfall meg en god følelse at: jeg er ikke den eneste! Tenk også hvor kjedelig livet hadde vært visst alt var likt dag etter dag...

Så derfor skrev jeg min historie, jeg gidder ikke pynte på sannheten. Det som gir meg et løft er at kanskje andre har følt eller opplevd det samme, og ikke føler seg alene. Selv om noen dager er slitsomme, så er det de gode dagene som veier opp for de dårlige. Kan ikke tenke meg noe bedre enn en god klem, et smil,latter eller to søte små barn som løper rundt her. De gir meg en enorm styrke og en stor glede i hverdagen.

Små barn, STORE gleder.

Jeg er kun et menneske, lær meg å kjenne før du dømmer meg.

Verdens beste barn. Thea Irene og Johannes

Da er det prosjekt stue på gang..

Ja nå er vi i full gang med oppussingen i stua. Det er mye som skal gjøres, og med jobb og barn..ja slitsomt. Heldigvis har vi mange som stiller opp som kan passe de små, og det hjelper enormt mye. Da får vi begge stått på og gjort en hel del. Jeg får ikke gjort allverdens, men malermester Marita kaller jeg meg nå. Maling av lister ,tak og ikke minst speilet til mamma.
Har arvet et gammelt speil med kommode, og nå har jeg mannet meg opp til å pusse det ned og male det i en lys grå farge, er utrolig spent på resultatet. Håper det blir bra.
Her i huset kaller vi oss nå bare snekker Andersen familien:) Christer skal legge gulv,sette opp vegg,rive dør,tapetsere..ja egentlig det meste.

Er litt vemodig at veggen med tapeten min er borte. brukte ganske lang tid på å finne den, og ikke minst få mannen med på ha ha den oppe. Når det er sagt så var det utrolig deilig å få ned veggen, kjente nesten det ble lettere å puste her inne.

Taket var malt et strøk med grunning før vi flytta inn, det var IKKE så pent. Så nå har vi malt det to strøk. Et med grunning og kvistlakk i et, så vanlig takmaling. Tror det blir et strøk til før vi er fornøyde.

Maling tar enormt lang tid, men det skal ikke så mye til før man merker forskjell. Deilig med lyse farger og et tak som er helt hvitt. Listene skal jeg ta grundig til slutt, det blir min jobb, jippi som jeg gleder meg..eller kanskje ikke.

Her var inngangen til soverom 1 før, døra skal bort og veggen "lappes" igjen. her skal tv`en opp med ny tapet bak.

Så var det mitt prosjekt da. Dette har jeg tenkt på i mange år, men har ikke hatt ork eller lyst til å begynne med det. Nå bestemte jeg meg, det bare MÅTTE gjøres. Dette var mamma sitt speil og kommode,noen hun var veldig glad i. Så nå vil jeg pusse det ned, og male det i en grålig farge og gjøre mitt preg på det. Håper resultatet blir bra, og at det kan komme til bruk i stua etter hvert.
Det blir en travel tid fremover, men gleder meg så til det blir ferdig. idag fikk jeg til og med Christer med på sofatitting. Så nå har jeg bestilt sofa til tv stua og en 3+2 seter til å ha i stua. Fargen blir grå. Så får smøre meg med tålmodighet i 6 uker, da håper jeg det er på plass.

dette blir sofa i tv stue, bare i grå farge. Det som var så praktisk var at sjeselong delen kan byttes rundt på høyre og venstre side, noe som passer meg veldig greit, da jeg er så glad i å omøblere.
Ser bare frem til når alt er ferdig, roen har senket seg og jeg kan be flotte venninner på vinkveld.

Takker også alle som er innom bloggen og titter, utrolig koselig med så mange flotte kommentarer.

-Marita-

Da jeg ble mamma for første gang.

Det å bli mamma for første gang.

Når jeg nå kan se tilbake på den tiden, var det nok ikke helt slik jeg hadde forestilt meg livet som mamma.

Thea Irene kom 3 uker før termin, 18.02.08. Det hele starter på natta med rier og vannavgang. Kom inn på sykehuset 07.30 og Thea var ute 13.42. Alt gikk helt etter boka frem til fødselen var i gang, hun ble sittende fast i bekkenet , og hjertelyden hennes falt. Leger og jordmødre løp rund hverandre, og det siste jeg husker var at legen bokstavelig talt satt seg oppå meg og presset på magen. Heldigvis gikk det greit, og det var ei flott jente på 3060g og 50 lang. Ei lita søt tulle.

(Thea Irene i lysbehandling)

På sykehuset var det Christer som badet og skiftet bleie på henne, jeg følte meg ikke helt trygg til å gjøre det. Thea var mye slapp, og amming ble et styr uten like. Vi fikk reise hjem, men måtte inn dagen etter da hun var blitt gul og slapp ( gullsott) og ble lagt til lysbehandling i 2 dager. Det var grusomme dager, det å ikke kunne holde barnet sitt, trøste henne eller ta henne ut når jeg ville. Inne på sykehuset pådro jeg meg en brystbettennelse, og det var grusomt vondt. De to første mnd husker jeg nesten ingenting, vi var frem og tilbake på sykehuset og alt var egentlig kaos. Den lille søte jenta jeg hadde gledet meg så til å møte, ja jeg syntes alt bare var et ork. Jeg pumpet meg, alle rundt ”presset” med at amming er best ditt og datt. Jeg holdt ut i 3-4 mnd, da var det nok…og endelig når alt styret hadde landet kunne jeg endelig begynne å bli kjent med Thea Irene.  Jeg kunne endelig nyte det å være mamma. Selvsagt var det tøft å være den eneste i ”gjengen” som hadde flaskebarn, men jeg angret ikke et sekund. Livet ble lettere og både jeg og Christer kunne dele på oppgavene. Månedene fremover hjemme med Thea var flotte mnd, jeg koste meg med sol og sommer og ei blid jente.

Da Thea var rundt ni mnd våknet jeg opp til at hun pustet så rart. Kom inn på rommet hennes og ungen var kokvarm og helt fjern. I full panikk fikk jeg gitt henne en stikkpille og vi måtte rett inn på legevakta. Hun var halveis ”lam” i den ene siden av ansiktet, og jeg tenkte flåttbitt. Vi ble inne på sykehuset, fikk konstantert feberkramper. Jenta kom seg fort igjen, men jeg satt fremdeles med klump i halsen. Jeg satte vekkerklokka på hver andre time på natta, og var livredd for noe skulle skje henne. Enda en slitsom periode.

Da Thea ca var 11 mnd kom dagen som forandret livet vårt. Vi hadde endelig ”landet”, og jenta hadde holdt seg frisk lenge. Vi skulle ut på kjøretur, da hun plutselig ble helt stille og bare kikket ut av vinduet. Jeg fikk ikke kontakt med henne så vi stoppet og dro henne ut av bilstolen, hun var stiv og øynene ”trillet” bare rundt. I full hast kjørte vi hjem, kledde av henne og gav henne stikkpille i håp om at feberen skulle gå ned. Hun ble bare verre og verre, svigermor kom løpende bort og tok tak i henne. Jeg ble stående i et hjørne og tenke: nå dør hun! Christer fikk ringt ambulansen, og de 5 minuttene føltes som et helt liv. Jentungen vår var blå, frådet fra munnen og klarte ikke puste. Jeg trodde siste time var kommet!! Ambulansen dro henne inn i sykebilen og fikk ringt sykehuset. 15 mg med stesolid ble gitt, men Thea var så langt borte og alle musklene hennes var stive. Jeg satt meg i ambulansen, men de ble enige om om luftambulansen måtte komme. Vi fløy i hu og hast av sted til kr sand sykehus. Jeg husker lite av turen, jeg så bare på den slappe kroppen som lå delvis livløs i helikopteret med en lege over seg.  Inn på akutten med en hel hau av leger, men vi fikk ikke bli med inn. Den timen vi satt i gangen, jeg kan ikke beskrive den uendelig vonde følelsen av å ikke kunne gjøre noe. Vi måtte bare vente.

Legen kom endelig ut, og Thea måtte på intensiven…og det var ikke annet enn å vente på at hun skulle våkne. Hun hadde fått spesialmedisin, så krampene hadde avtatt. 30 min med kramper og lite oksygen kunne gjøre mye med den lille kroppen, og vi var så uendelig redde. Alle mulige tanker farte gjennom hodet mitt, hva om hun ikke våkner, hva om hun aldri kommer til å bli den samme jenta igjen..det var grusomt. Etter noen timer i rett og slett helvette, våknet hun. Jeg hoppet av glede, og det beste av alt…hun var seg selv. Heldigvis hadde vi reagert kjapt..og jeg tørr ikke tenke tanken om vi ikke hadde gjort det vi hadde gjort.

Etter den dagen har jeg ”bært” henne under min arm, jeg har vært livredd for henne. Tanken på at hun skulle være i barnehagen klarte jeg bare ikke. Hun var hjemme 3 uker med meg før jeg turte slippe henne litt etter litt. Alt i alt har hun hatt 5-6 feberkrampeanfall, heldigvis har stesolid fungert hver gang( og vi har hatt det hjemme). Den siste gangen hun fikk det var for ikke så lenge siden, men da kunne hun heldigvis utrykke at hun følte seg dårlig. Legene sier at hun vil vokse det av seg, og heldigvis skjer det mer sjeldent enn det gjorde før. Skrekken sitter i meg hver gang ungene blir syke, da kjenner jeg kroppen går inn en forsvarsposisjon og jeg ”våkter” over de som en hauk. De er det kjæreste jeg har.

Grunnen til at jeg deler litt av historien min er mest for å vise at livet er ikke en dans på roser. Ting blir ikke alltid slik man har forestilt seg. Vi var svært uheldige når Thea var så syk, men det gjorde noe med meg og det bærer jeg med meg den dag i dag. Det har vært fryktelig tunge dager , og jeg har slitt enormt mye med å gi ”slipp” på henne. Redselen over at noe skal skje når jeg ikke er der tar ofte tak i meg. Heldigvis er vi kommet langt i dag, og hun er ei sunn og frisk jente. Jeg gleder meg over å se at de vokser opp og at de har det bra. Psykisk har det gått mye innpå meg, tanken på å miste henne og det å ikke ha kontrollen når slike ting skjer. Men man kan ikke slutte å leve, og det beste er å ta en dag av gangen.

Jeg ser ofte på meg selv som heldig, dette kan være småtteri i forhold til hva andre har opplevd. Jeg har to flotte og friske barn, men jeg tar ikke livet som en selvfølge. Ting kan skje uansett hvor mye kontroll man har, og noen ting kan bare ikke kontrolleres.  Barn er det kjæreste man har, og jeg kan ta hånda på hjertet å si at det er ikke alltid er like lett å være mamma. Alle bekymringene man har ,redselen over at noe skal skje de og selvsakt de små ”fightene” man må ta når trassalderen kommer. De har vi mange av, og flere vil det bli. Man tar lærdom av det, og man finner sine måter som fungerer. Tror ikke det finnes noen perfekt mamma, det er ivertfall ikke jeg. Jeg feiler, men jeg lærer av det og ikke minst så gjør jeg så godt jeg kan for at de skal ha det best mulig.

Så..livet er ikke en dans på roser, livet byr på utfordringer og tunge ”løft”. Man lærer så lenge man lever, og det er viktig å feile litt innimellom..det er slik man lærer.

(En tøff start på noe som skulle bli den beste tiden i vårt liv...)

Treig start på uka..

Idag var det en hard start på uka, mandag og trening. Kjente at kroppen hadde sine begrensninger, men alikvel skulle jeg på trening. Selv om jeg ikke klarte yte så bra idag, så klarte jeg i det minste å komme meg opp og gi det et forsøk. Det er så ufattelig trist og det kjennes som et nederlag når hodet vil, men kroppen ikke vil. Vi klarer ikke samarbeide like godt hver gang!
Det er disse dagene jeg mister "hele" motivasjonen og noen ganger tenker: Hva er visten? Heldigvis er jeg såpass sterk at jeg gir meg ikke, kroppen skal ikke få "taket" på meg. Jeg gir alt og mer til om jeg må, og jeg biter tenna sammen. Heldigvis er det ikke så ofte jeg har disse dagene lengre, men rart hvordan de negative dagene på en måte "beseirer" de gode. Som folk rundt meg vet så betyr trening mye for meg og det har alltid vært en del av hverdagen min. Jeg er også så heldig som har en samboer som er glad i å trene, så vi har alltid motivert hverandre. Trening for meg er terapi, avslapping og en måte å opparbeide energi på. Når trening fungerer, fungerer jeg også, og det gjør meg så glad og "lett" til sinns.
Både familie og venner betyr også en hel del, men en god kombinasjon av alt dette gir meg glede og styrke i hverdagen. Det å kunne nå nye mål, kjenne på kroppen at den er sliten på en god måte..ja det er fantastisk. Om dagene så ser jeg så mange som er ute å løper, gud å misunnelig jeg er. Det er en befrielse å ut å jogge, og målet mitt er å komme dit. Forhåpentligvis SNART! Målet mitt er at dette skal jeg klare nærmere sommeren, tar en dag av gangen. Har ei venninne som har skikkelig begynt å trene nå, og jeg kjenner jeg gleder meg på hennes vegne, men ja..en snev av misunnelse også. jeg vil også være der, og jeg vil også ut å nyte skogen og naturen. Løpe opp å ned til skifjell, rundt borkedalstemmen, holta..ja egentlig over alt:) med små skritt skal jeg komme dit, og det blir en seier. En god seier.

Nå starter husprosjektet til onsdag, og det ser jeg virkelig frem til. Tror nok det blir hektisk med to små barn, og det er jo selvsagt samboer som må yte mest. Jeg derimot blir "maler"mester på lister, og det jeg ser mest frem til..er å få handlet inn litt nye ting til stua. Så vi går en spennende og slitsom tid i møte, men jeg vet at resultatet( når alt blir ferdig, når enn det er ) så blir det deilig. Det blir nok noen harde uker fremover, men med god hjelp fra venner og familie kommer vi nok i MÅL:)

Har også satt meg nytt mål: Bli flinkere til å besøke venninner på kveldstid, og komme meg ut av hus, og ikke bare benke meg ned i sofaen hjemme. Så idag dro jeg til ei venninne og fikk kjasa og kosa oss. Mannen hennes kom hjem fra joggetur, og starta kvelden med å kokkelere løksuppe på kjøkkenet. Måtte le litt for meg selv, men smakte på resultatet og det var faktisk ganske så bra. terningkast 5.

-Marita-

Så var det helg igjen.

Ja da var vi kommet til en ny helg..IGJEN! Syntes dagene går så alt for fort, ivertfall når man har endel møter og jobb innimellom slaga. Igår hadde jeg besøk av verdens søteste jenter, Charlotte og Renate. Har gått sammen med de siden videregående, flotte folk:) Charlotte begynner å få en kul på magen, ååh som jeg misunner henne. Nydelige lille babymagen! Foreløpig har vi mer enn nok her i gården med "trolla" våres, de er både høyt og lavt. I mellomtiden får jeg glede meg over alle graviditetene og alle de små jeg kan "låne", og dulle med.

Idag var kroppen maks sliten da jeg våknet, men sto opp og kledde minste "trollet" våres, og hjalp thea litt innimellom. Alt går jo så treigt til tider med den jenta. Mamma, e skal bare, mamma buksa er trang, mamma jeg vil ha kjole på..og sånn holder hun vel på ei stund. Til syvende og sist kommer vi som regel frem til en løsning sammen som fungerer for oss begge. Minste "trollet" suser rundt her blid og fornøyd, og små ler av søstera si som surmuler i et hjørne. Rart å forkjellig humøret på de to kan være da han er skikkelig blidfis, og Thea er skikkelig morragretten. Det viser seg vel litt igjen på oss voksne, Christer morrafugl, jeg derimot..ikke så mottakelig for samtaler kl 06.00 på morraen. Gi meg en kopp kaffe og noe frokost..så kommer det seg etter hvert..*hi hi*. Tror Christer er meget glad for at vi har begge kjønn, da han kan rotte seg sammen med blidfisen, også kan jeg å Thea sitte i et hjørnet å få våkna til litt.

Dro på trening idag, selv om kroppen ikke hadde så lyst. Kjente både rygg og bein ikke ville samarbeide idag, men beit tennene sammen og kasta meg ut idet. Deilig når det først er unnagjort, også får man bare ta det som kommer senere...heldigvis kan jeg ligge å slappe av litt før resten av familien raser inn døra:) Imorgen kommer kjære storebror, og Anna (Niese 8år). Åå som jeg gleder meg, er jo luksus å kunne få treffe de to helger på rad. Så lørdagen går til maks familiekos, og kvelden blir det innflyttningsfest hos Kim Thommy(mellomste broder). Så da blir alle søsknene samlet, og det tror jeg blir veldig hyggelig. Christer blir hjemme med alle trolla, og Anna blir nok en hjelpene hånd her i hus. Så det gleder han seg til.
Ønsker alle en flott og innholdrik helg.

Vi gjør oss aldri til vi..*knis*

-Marita-

Sola titter frem, glede i hjertet

Det er jo ikke noe nytt at været er litt ustabilt nå i Mars/April, noen hadde nok tatt frem vårtøyet..og jeg var en av dem. Så kom snø og regn, kjente meg nesten litt smådeprimert da jeg måtte legge bort vårskoa igjen. Den deilige vårduften, sola som varmer og "livet" i byen er bare så fantastisk. Nesten som folk står opp ifra vinterdvalen, da er livet deilig i Lillesand. Idag kjenner jeg vårfølelsen på ny, sola skinner inn gjennom de skitne vinduene, rundtsykkene er satt til heving og vinduene er åpnet og deilig vårluft strømmer inn i huset. Ååå som jeg liker vår og sommer, det gjør noe med meg innvendig og det gir en så god følelse.

Kjenner både kropp og sinn blir lettere og humøret stiger enormt. Håper bare været holder, og sola skinner. Ikveld kommer to gode venninner på besøk, og jeg "kaster" ut mannen:) Så da får jeg stelle istand en god salat og noe snacks. Nå begynner vi snart på all oppussing, så nå blir det nok en stund til jeg kan ha besøk her. Titter i de flotte interiør bladene, ser på sofa og nyter tiden fremover. Parketten er valgt ut og skal bestillers imorgen, å som jeg gleder meg til dette blir ferdig. En lys stue skal bli så ufattelig deilig. Har også bestilt familiefotografering hos Helge Studio, så satser på det blir noen fine bilder jeg kan ha på veggen.

Kikker litt i stoff og stil bladene, prøve å finne inspirasjon til å "lage" noe selv..

 Slik ser jeg for meg "kaffe" stua vår skal bli, lys og fin.

Da gjenstår det bare å få putta på sminka , kose meg med kaffe og få unnagjort ærend idag.

Gratulerer med kvinnedagen

PUST

Idag har jeg vært litt i tenkeboksen, det er jo ikke akkurat uvanlig. Uansett så sa en klok sjel til meg at: husk å stopp opp i hverdagen når du kjenner at stresset tar deg, og PUST! Ofte jeg føler at hverdagen innebærer stress og kaos, unger som skal hentes, unger som søler,middag,jobb,trening og alt som hører med. Noen ganger blir man så sliten, og man glemmer seg selv litt oppi alt sammen. Merker stor forkjell på det å ha barn, alt handler om dem og man setter seg selv underst på lista. Sånn skal det jo være, men ikke alltid. Det er viktig å ta vare på seg selv og hverandre oppi den travle hverdagen. Selv er vi nok ikke så flinke til dette, når kvelden kommer er det sofaen som er best. Tiltaket med å ordne seg barnevakt for noen timer og dra ut er mer stress enn det å faktisk bare ligge på sofaen.
Det er ofte de små tingene jeg savner i den stressfylte hverdagen, det å kunne være kjærester og ikke bare mamma og pappa til de små "trolla". Da kommer dette med PUST inn, merker godt visst jeg bare får satt meg ned, slappet av og konsenterer meg om pusten..så blir jeg mye roligere. Tror det er viktig å ta seg selv i "nakken" og noen ganger å kjenne litt på følelser, og ikke minst finne roen i seg selv.

Vi har ofte venninde kvelder der vi møtes over en kaffe, snacks og all verdens sladder og kjas. Jeg elsker disse kveldene, det å slappe av , snakke om hverdagslige ting og nyte selskapet av gode og latterfulle venninner. Det å komme ut av huset, trekke inn "ny" luft og nye impulser trengs virkelig, og det er godt når man først får kommet seg opp av sofaen og får satt seg i bilen. Sier alltid til Christer at jeg kommer hjem tidlig, men klokka bikker ofte 23.00 før man kommer inn døra. Han ler hver gang jeg sier det, for han vet jeg koser meg så når jeg først er på disse jentekveldene  *smil* Vi prøver også å reise på jenteturer en gang i året, ferden har vært Praha og Amsterdam foreløpig. Nå planlegger vi shopping i Budapest, noe jeg virkelig håper vi får til. Det gir også et PUST i hverdagen, bare det å reise bort å oppleve nye ting, sove lenge, unne seg litt spa og GOD mat. Det er disse tingene som gir meg et PUST i hverdagen og disse tingene som får meg til å koble av "mamma"hjernen

 Turen til Praha med Jeanette. fantastisk

Så da skal jeg faktisk  være flinkere til å stoppe opp litt av og til , finne roen og puste ut. Finne styrken og energien til å bare være meg selv, bruke tid på meg selv,kjæresten og gode venninner. Ungene kommer alltid først, men tror det er vel så viktig å bare kunne være MEG, og ikke alltid være "mamma", Marita.

Har du tenkt over hva som får deg til å slappe av i hverdagen, og som gir deg en frisk PUST?

Fremgang...

Igår hadde jeg samtale med fysioterapeut og kirurg på sykehuset. Gruet meg enormt mye, da det setter så mye tanker i gang oppi hodet. Var så usikker på hva konklusjonen skulle bli. Ble møtt av ei utrolig hyggelig dame, som tok seg god tid til å gå gjennom Mr- bildene av ryggen og snakket generelt om det å ha ryggplager. Utrolig deilig når de kan ta seg så god tid, og ikke minst at man får den informasjonen man trenger..den har jeg virkelig savnet oppi alt dette kaoset. Tok endel tester for å sjekke refleks og styrken i både rygg og høyre bein. Det som er mest plagsomt i hverdagen er disse utstrålingene jeg har i høyre bein, det føles som noen sitter å stikker meg med nåler i leggen. en kjøretur inn til arendal eller sørlandsenteret er litksom maks avstand å kjøre, da smertene begynner å komme. Grunnen til dette er pga det ligger en nerve i klem der prolapsen har kommet, og det gir disse utstrålingene. Vi snakket mye om operasjon, men konklusjonen ble å prøve ut sterke medisiner som vil gå direkte på nerven. Fungerer ikke dette, så blir det en operasjon for å fjerne trykket på nerven som ligger i klem.

Selv håper jeg at alt dette skal gå seg til seg, men det tar tid..fryktelig lang tid. Jeg er ikke en tålmodig sjel, men jeg har ikke så mye valg. Ser frem til å kunne fungere normalt etter hvert, savner overskudd og treningslysten.

Uansett så ordner det seg nok, jeg har kommet langt og begynne rå se lyset i tunnelen. DETTE SKAL GÅ BRA:)

Tar meg en kopp te, senker skuldrene og nyther stillheten.

71 grader nord eventyret over.

Ja da har det vært helg, og den tilbringte vi i Egersund. Deilig å komme seg bort litt og treffe familien igjen. Har tre søte Nieser som bor der borte, og vi var så heldige å få feire Anna sin 8 års dag i går. Er så rart å tenke på at hun allerede er blitt så stor, det er da man ser at tiden flyr avsted. Det er så dumt at vi bor et stykke unna hverandre, da jeg ofte føler jeg går "glipp" av så mye med de. Savner det å kunne bare hente de å ta de med til byen for å spise is, og ikke minst..ha de her til overnatting. Gleder meg til de blir så store at de kan ta toget ned hit for en helg. I mellomtiden får vi bare være flinke til å ringe,maile og besøke hverandre.
Vi dro jo selvsagt bort for en annen grunn også.. Christer skulle på intervju med 71 grader Nord. For de som ikke vet det så var jeg så lei av at han alltid snakka om at han ville melde seg på. Så jeg tok saken i egne hender  og skrev inn en søknad i desember, og jammen ringte de og ville ha han med på intervju. Det er jo liten sjangs for å skulle komme med blandt de 14 deltakerne, men jeg syntes nå det var stas at han i det minste kom på intervju. De likte søknaden veldig godt ( *smil*), men han kom da desverre ikke med. Uansett så er han fornøyd med å ha kommet til intervju, og skal selv legge inn en søknad igjen next year.Så eventyret er over for denne gang:)

Johannes fant jo ut at han ville opp 05.00 i helga, det var ikke akkurat mamma noe særlig fornøyd med. Pjuh, så idag ble det tidlig seng på de begge trolla. Merker godt de har hatt langhelg hjemme, da vi holdt de hjemme idag også. Vi alle har vel gått litt på "veggene"  idag, og ungene har vært overenergiske etter 3-4 timer i bil..bah! Ikke kan de sitte i ro, og ikke gidder de å høre. Og Thea , joda hun svarer tilbake og er så "eplekjekk", gud gi meg styrke sier jeg bare. Trassalderen er jammen kommet, og jeg tror den blir ei stund her også!! kaller bare thea: Min lille politiker, og det sier vel alt. :)

Ikke bare med det, men mannen fant jo ut at han ville små starte med husprosjektet vårt idag. Også idag av alle verdens dager, unger høyt og lavt, min elendige tålmodighet..men det gikk over alle forventinger( fikk koble av med en liten treningsøkt på trendtrim). Ryggen ville jeg bare "brekke" av idag da 3 timer i bil...ja bokstavelig talt GRUSOMT!. Så da var det godt å få beveget den og tøyd godt ut. Ellers byr denne uka på mye hit og dit, kiropraktor, sykehuset og ellers noen andre små avtaler. Må egentlig si at jeg gleder meg til onsdag er over..da kan jeg puste lettet ut. Får bare bite tenna sammen, så går det nok bra. -Tvi Tvi-
Ny uke, nye muligheter.

Her er vårt ekstra soverom, som snart blir tv stue..hele veggen skal jo selvsagt ned.

Måtte rive opp første plankebit, og se hva som skjulte seg under...Så nå blir det lite "kaffebesøk" osv her for tiden, da huset kommer til å se ut som et katastrofeområde når vegg rives helt og gulv rives opp. Ønsk meg lykke til, jeg som er "redd" for hybelkaniner og støv...blir mye av det nå!

Snart helg, og nådd nye mål..

Det å sette seg mål er utrolig viktig for meg, det å ha noe å jobbe mot og strekke seg til. Det beste med mål, er når de oppnås. De siste månedene har jeg nådd noen mål, og andre mål er laaangt borte. I går klarte jeg å "sprenge" grensa på løpe mølla. Selv om smertene er der, så klarer jeg mer å overse de, og jeg klarer mer å sile ut hva jeg ikke burde gjøre og når jeg burde stoppe. Selv om kvelden blir litt "ødelagt" av treningen når overskuddet og energien er brukt opp, har jeg det mye bedre med meg selv når jeg kan trene og "blåse" ut litt. Når jeg kan trene har jeg det bra både psykisk og fysisk, kroppen er i balanse.
Til tider kjenner jeg nok litt "fanden" komme i meg, og jeg tøyer kroppen til det ytterste, noe som jeg vet IKKE er bra. Så jeg prøver å ta det med ro når kroppen sier ifra, før lyttet jeg ikke særlig til den..og det har jeg fått "betale" for da prolapsen kom snikende.Noe positivt er at nå skal jeg inn til fysio og nevrolog på sykehuset, også videre på ryggskolen. Dette tok jo sin tid, da de hadde "glemt" å sende meg time.. jeg har jo ventet snart 2 mnd, så heldigvis så ringte jeg inn. :)

Nå er jeg klar for siste innspurt på jobb, så er det jammen helg igjen. Det skal bli godt å slappe av med familie denne helga.


Ønsker alle en flott helg. Husk: Viktig å sette seg mål, for det er SÅ deilig når man klarer å nå de:) Gi deg selv noen "goder" underveis, så er det lettere å nå de..og veien blir ikke så lang:) Tror man kan klare ALT bare man går inn for det.