Fremgang...

Igår hadde jeg samtale med fysioterapeut og kirurg på sykehuset. Gruet meg enormt mye, da det setter så mye tanker i gang oppi hodet. Var så usikker på hva konklusjonen skulle bli. Ble møtt av ei utrolig hyggelig dame, som tok seg god tid til å gå gjennom Mr- bildene av ryggen og snakket generelt om det å ha ryggplager. Utrolig deilig når de kan ta seg så god tid, og ikke minst at man får den informasjonen man trenger..den har jeg virkelig savnet oppi alt dette kaoset. Tok endel tester for å sjekke refleks og styrken i både rygg og høyre bein. Det som er mest plagsomt i hverdagen er disse utstrålingene jeg har i høyre bein, det føles som noen sitter å stikker meg med nåler i leggen. en kjøretur inn til arendal eller sørlandsenteret er litksom maks avstand å kjøre, da smertene begynner å komme. Grunnen til dette er pga det ligger en nerve i klem der prolapsen har kommet, og det gir disse utstrålingene. Vi snakket mye om operasjon, men konklusjonen ble å prøve ut sterke medisiner som vil gå direkte på nerven. Fungerer ikke dette, så blir det en operasjon for å fjerne trykket på nerven som ligger i klem.

Selv håper jeg at alt dette skal gå seg til seg, men det tar tid..fryktelig lang tid. Jeg er ikke en tålmodig sjel, men jeg har ikke så mye valg. Ser frem til å kunne fungere normalt etter hvert, savner overskudd og treningslysten.

Uansett så ordner det seg nok, jeg har kommet langt og begynne rå se lyset i tunnelen. DETTE SKAL GÅ BRA:)

Tar meg en kopp te, senker skuldrene og nyther stillheten.