Da jeg ble mamma for første gang.

Det å bli mamma for første gang.

Når jeg nå kan se tilbake på den tiden, var det nok ikke helt slik jeg hadde forestilt meg livet som mamma.

Thea Irene kom 3 uker før termin, 18.02.08. Det hele starter på natta med rier og vannavgang. Kom inn på sykehuset 07.30 og Thea var ute 13.42. Alt gikk helt etter boka frem til fødselen var i gang, hun ble sittende fast i bekkenet , og hjertelyden hennes falt. Leger og jordmødre løp rund hverandre, og det siste jeg husker var at legen bokstavelig talt satt seg oppå meg og presset på magen. Heldigvis gikk det greit, og det var ei flott jente på 3060g og 50 lang. Ei lita søt tulle.

(Thea Irene i lysbehandling)

På sykehuset var det Christer som badet og skiftet bleie på henne, jeg følte meg ikke helt trygg til å gjøre det. Thea var mye slapp, og amming ble et styr uten like. Vi fikk reise hjem, men måtte inn dagen etter da hun var blitt gul og slapp ( gullsott) og ble lagt til lysbehandling i 2 dager. Det var grusomme dager, det å ikke kunne holde barnet sitt, trøste henne eller ta henne ut når jeg ville. Inne på sykehuset pådro jeg meg en brystbettennelse, og det var grusomt vondt. De to første mnd husker jeg nesten ingenting, vi var frem og tilbake på sykehuset og alt var egentlig kaos. Den lille søte jenta jeg hadde gledet meg så til å møte, ja jeg syntes alt bare var et ork. Jeg pumpet meg, alle rundt ”presset” med at amming er best ditt og datt. Jeg holdt ut i 3-4 mnd, da var det nok…og endelig når alt styret hadde landet kunne jeg endelig begynne å bli kjent med Thea Irene.  Jeg kunne endelig nyte det å være mamma. Selvsagt var det tøft å være den eneste i ”gjengen” som hadde flaskebarn, men jeg angret ikke et sekund. Livet ble lettere og både jeg og Christer kunne dele på oppgavene. Månedene fremover hjemme med Thea var flotte mnd, jeg koste meg med sol og sommer og ei blid jente.

Da Thea var rundt ni mnd våknet jeg opp til at hun pustet så rart. Kom inn på rommet hennes og ungen var kokvarm og helt fjern. I full panikk fikk jeg gitt henne en stikkpille og vi måtte rett inn på legevakta. Hun var halveis ”lam” i den ene siden av ansiktet, og jeg tenkte flåttbitt. Vi ble inne på sykehuset, fikk konstantert feberkramper. Jenta kom seg fort igjen, men jeg satt fremdeles med klump i halsen. Jeg satte vekkerklokka på hver andre time på natta, og var livredd for noe skulle skje henne. Enda en slitsom periode.

Da Thea ca var 11 mnd kom dagen som forandret livet vårt. Vi hadde endelig ”landet”, og jenta hadde holdt seg frisk lenge. Vi skulle ut på kjøretur, da hun plutselig ble helt stille og bare kikket ut av vinduet. Jeg fikk ikke kontakt med henne så vi stoppet og dro henne ut av bilstolen, hun var stiv og øynene ”trillet” bare rundt. I full hast kjørte vi hjem, kledde av henne og gav henne stikkpille i håp om at feberen skulle gå ned. Hun ble bare verre og verre, svigermor kom løpende bort og tok tak i henne. Jeg ble stående i et hjørne og tenke: nå dør hun! Christer fikk ringt ambulansen, og de 5 minuttene føltes som et helt liv. Jentungen vår var blå, frådet fra munnen og klarte ikke puste. Jeg trodde siste time var kommet!! Ambulansen dro henne inn i sykebilen og fikk ringt sykehuset. 15 mg med stesolid ble gitt, men Thea var så langt borte og alle musklene hennes var stive. Jeg satt meg i ambulansen, men de ble enige om om luftambulansen måtte komme. Vi fløy i hu og hast av sted til kr sand sykehus. Jeg husker lite av turen, jeg så bare på den slappe kroppen som lå delvis livløs i helikopteret med en lege over seg.  Inn på akutten med en hel hau av leger, men vi fikk ikke bli med inn. Den timen vi satt i gangen, jeg kan ikke beskrive den uendelig vonde følelsen av å ikke kunne gjøre noe. Vi måtte bare vente.

Legen kom endelig ut, og Thea måtte på intensiven…og det var ikke annet enn å vente på at hun skulle våkne. Hun hadde fått spesialmedisin, så krampene hadde avtatt. 30 min med kramper og lite oksygen kunne gjøre mye med den lille kroppen, og vi var så uendelig redde. Alle mulige tanker farte gjennom hodet mitt, hva om hun ikke våkner, hva om hun aldri kommer til å bli den samme jenta igjen..det var grusomt. Etter noen timer i rett og slett helvette, våknet hun. Jeg hoppet av glede, og det beste av alt…hun var seg selv. Heldigvis hadde vi reagert kjapt..og jeg tørr ikke tenke tanken om vi ikke hadde gjort det vi hadde gjort.

Etter den dagen har jeg ”bært” henne under min arm, jeg har vært livredd for henne. Tanken på at hun skulle være i barnehagen klarte jeg bare ikke. Hun var hjemme 3 uker med meg før jeg turte slippe henne litt etter litt. Alt i alt har hun hatt 5-6 feberkrampeanfall, heldigvis har stesolid fungert hver gang( og vi har hatt det hjemme). Den siste gangen hun fikk det var for ikke så lenge siden, men da kunne hun heldigvis utrykke at hun følte seg dårlig. Legene sier at hun vil vokse det av seg, og heldigvis skjer det mer sjeldent enn det gjorde før. Skrekken sitter i meg hver gang ungene blir syke, da kjenner jeg kroppen går inn en forsvarsposisjon og jeg ”våkter” over de som en hauk. De er det kjæreste jeg har.

Grunnen til at jeg deler litt av historien min er mest for å vise at livet er ikke en dans på roser. Ting blir ikke alltid slik man har forestilt seg. Vi var svært uheldige når Thea var så syk, men det gjorde noe med meg og det bærer jeg med meg den dag i dag. Det har vært fryktelig tunge dager , og jeg har slitt enormt mye med å gi ”slipp” på henne. Redselen over at noe skal skje når jeg ikke er der tar ofte tak i meg. Heldigvis er vi kommet langt i dag, og hun er ei sunn og frisk jente. Jeg gleder meg over å se at de vokser opp og at de har det bra. Psykisk har det gått mye innpå meg, tanken på å miste henne og det å ikke ha kontrollen når slike ting skjer. Men man kan ikke slutte å leve, og det beste er å ta en dag av gangen.

Jeg ser ofte på meg selv som heldig, dette kan være småtteri i forhold til hva andre har opplevd. Jeg har to flotte og friske barn, men jeg tar ikke livet som en selvfølge. Ting kan skje uansett hvor mye kontroll man har, og noen ting kan bare ikke kontrolleres.  Barn er det kjæreste man har, og jeg kan ta hånda på hjertet å si at det er ikke alltid er like lett å være mamma. Alle bekymringene man har ,redselen over at noe skal skje de og selvsakt de små ”fightene” man må ta når trassalderen kommer. De har vi mange av, og flere vil det bli. Man tar lærdom av det, og man finner sine måter som fungerer. Tror ikke det finnes noen perfekt mamma, det er ivertfall ikke jeg. Jeg feiler, men jeg lærer av det og ikke minst så gjør jeg så godt jeg kan for at de skal ha det best mulig.

Så..livet er ikke en dans på roser, livet byr på utfordringer og tunge ”løft”. Man lærer så lenge man lever, og det er viktig å feile litt innimellom..det er slik man lærer.

(En tøff start på noe som skulle bli den beste tiden i vårt liv...)