Etter å ha skevet innlegget om det å bli mamma for første
gang, har jeg fått mange fine og rørende kommentarer. Så først, takk til dereJ
Grunnen til at jeg ville dele dette, er at det er så mange
der ute som har opplevd mange tunge dager, og mange som har gledet seg til det
å bli foreldre. Det er ikke alltid ting går som planlagt når man blir foreldre
for første gang. Man ”tegner” seg et bilde av hvordan livet skal/vil bli, også
blir det noen ganger helt motsatt av det man har forestilt seg. Det er tøft, og
ikke minst blir det en tøff start på noe som skulle bli så bra. Jeg syntes det
er viktig å dele mine erfaringer og ikke bare skyve det under en stol. Det
ville ikke passet meg å si at fødselen gikk kjempe fint, at den første tiden
var fantastisk..sånn var det bare ikke. Jeg vet om flere venninner som også
syntes det var tøft å bli mamma, og andre som bare kunne nyte det fra første
stund. Vi er forkjellige, og vi reagerer forkjellig.
Det å late som at hverdagen er lys og fin og at livet
generelt er fantastisk hele tiden..ja hvem har det egentlig sånn? De vil jeg
gjerne lære å kjenne å få noen gode råd fra. Her har vi både gråe dager og lyse
dager, vi har oppturer og nedturer…det er sånn det er å leve. Jeg har opplevd
at livet byr på utfordringer og vanskeligheter, og det er disse tidene som har
gjort meg sterk. Jeg lar meg ikke så lett knekke, og når jeg først møter en
bakketopp legger jeg meg ikke ned. Jeg klatrer og sliter meg opp til toppen,
og jeg gjør mitt beste for å nå den. Jeg tror det å møte motgang og stå sammen
som en familie er det som gjør oss sterke, det å innrømme at det finnes tøffe
dager og slitsomme dager. Livet er ikke perfekt, ikke mitt. Når det er sagt så
har vi heldigvis flere gode dager enn dårlige dager, og det er de gode dagene
jeg nyter. Selvsagt kunne jeg bare skrevet om de gode dagene i bloggen min, men
jeg tror det fort ville blitt kjedelig og folk ville dannet seg et bilde av meg
som ”ikke stemmer”. Vi har våre dager
der ungene hyler og skriker, trassalder, sutring,testing osv..og når jeg leser
om andre som har det slik..så gir det meg en indre ro. Takk gud for at andre
også har det sånn tenker jeg!!
Ofte når jeg prater med venninner kommer vi jo alltid innom
temaet:Barn og familie. Å kunne snakke åpent om hverdagen og dele erfaringer og
råd betyr så enormt mye. Det å kunne sette seg inn i andres situasjoner og
kjenne seg igjen, gir ivertfall meg en god følelse at: jeg er ikke den eneste! Tenk også hvor kjedelig livet hadde vært visst alt var likt dag etter dag...
Så derfor skrev jeg min historie, jeg gidder ikke pynte på
sannheten. Det som gir meg et løft er at kanskje andre har følt eller opplevd
det samme, og ikke føler seg alene. Selv om noen dager er slitsomme, så er det
de gode dagene som veier opp for de dårlige. Kan ikke tenke meg noe bedre enn
en god klem, et smil,latter eller to søte små barn som løper rundt her. De gir
meg en enorm styrke og en stor glede i hverdagen.
Små barn, STORE gleder.
Jeg er kun et menneske, lær meg å kjenne før du dømmer meg.
Verdens beste barn. Thea Irene og Johannes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar