Det å sette seg mål

Som jeg har skrevet i et innlegg tidligere, så er jeg veldig opptatt av å sette meg mål. Grunnen til det er lett, det er for å ha noe å jobbe mot. Det å nå de delmål/målene man setter seg betyr utrolig mye for selvtillitten og "styrken". Jeg har vært vant til å sette høye krav til meg selv, og jeg var nødt til det da jeg var mindre for å komme gjennom hverdagen med mye syke foreldre. Det kan selvsagt være både positivt og negativt, men en mellomting mener jeg er bra for kropp og sjel. En føler seg så mye bedre når målet er nådd, og ikke minst at man har gjort sitt beste for å nå det.

Etter prolapsen har mål betydd mye i hverdagen min, det å kunne se fremgang med trening og ikke minst kroppen. Noen mål er nådd, andre er langt fremme. Det å ende opp med ryggsmerter som 27 åring har vært slitsom både psykisk og fysisk. En havner fort inni en sirkel der ting bare "baller" på seg. Det å ikke kunne fungere 100% på jobb, fritid eller hjemme med barna har vært tøffe tak. Heldigvis for fantastisk god familie og venner.
Igår hadde vi fysioterapaeut på personlamøte som snakket mye om det å ha smerter i nakke,rygg,armer og kroppen skjenerelt. Utrolig deilig når noen kan forklare hvordan det er å ha kroniske smerter som man i det daglige nesten ikke ser. Mennesker rundt meg kjenner meg nok som ei jente med bein i nesa, jeg lar meg ikke lett bli pirket på, og smerteterskelen min er ganske så stor. Det å løpe på tredemølla kan virke lett for andre som ser på, men for meg er det en kamp noen dager. Jeg biter tennene sammen, og jobber meg gjennom smertene. Dumt? Jo noen ganger er det nok det, men noen ganger tror jeg man må tørre å presse seg litt ekstra. Jeg var på min første joggetur her forleden, noe som har satt seg som en kjempe skrekk i magen. Den dagen jeg fikk prolaps begynte som en valig joggetur ute i naturen.

Jeg bestemte meg for å prøve, prøver jeg ikke så vet jeg heller ikke hvordan kroppen takler det. Det er nok mer angsten og redselen som er der for min del. Det gikk faktisk over alle forventinger og jeg klarte å bytte på å gå å løpe litt. Et nytt mål nådd i en positiv retning! Jeg vant over redselen og angsten.*Klappe meg selv på skuldra*
Nå har det seg ofte slik at jeg kan presse meg litt for mye, så jeg kjenner nå kroppens begrensninger og er inneforstått med at det går i bølgedaler. Idag trente jeg en time og dro rett hjem å skulle male en liten vegg, etter jeg satt meg ned kom smertene som en bølge over meg. Og da var liksom "kvota" brukt opp idag. Så idag "tøyde" jeg nok strikken for langt, og jeg gikk på en smell. Så nå sitter jeg her, og her blir jeg nok resten av dagen/ettermiddagen!!

Over til noe positivt, bildene fra Helge Studio var ferdige idag. Å de var fantastisk flotte, og jeg gleder meg til å få de opp på veggen her hjemme.
Tatt bilde av bilde, så kvaliteten er jo dårlig, men her er noen skrytebilder av familien:

La aldri noen ta fra deg målene du setter deg i livet. Jobb for å nå de, så lenge man går inn for det 100% kan man klare alt.

-God helg-